Dagen er kommet og psykologen min har gravd seg nedi bøker og gjort hjemmeoppgaven jeg ga han sist. Jeg ytret ønske om en diagnose til jul og jaggu klarte han å klekke ut noe, noe håndfast som jeg kan bruke i fremtiden min for å forstå fortiden og bearbeide den, noe som kan gjøre det lettere for meg og forstå meg selv når traumene mine eksploderer i ansiktet mitt og jeg står ovenfor spøkelser ifra fortiden jeg overhode ikke såg komme, jeg er ikke ute etter medisiner eller respetbelagte piller som mange andre, jeg har innsett at jeg er en narkoman og tar ikke en gang smertestillende når jeg verker i ryggen som er knekt. For meg handler det ikke om å ha en diagnose og bortforklare dårlige personlige egenskaper, det er ikke noe å gjemme seg bak og skyve ansvaret over på, det er rett og slett en brikke som må på plass for personlig vekst og trivsel.
Jeg har skydd systemet for alt det har vært verdt, jeg har nektet å gå til lege eller psykologer, og har latt det gått sport i å holde meg under radaren, og unngå diagnoser og behandling, jeg har gjort meg selv en bjørnetjeneste, rett og slett! Og først nå har det blitt viktig for meg å sette ting nedpå papiret, få den behandlingen jeg trenger og bruke systemet som en del av denne tilfriskningsprosessen, for jeg klarer faktisk ikke alt selv! Først når jeg innsåg dette kunne jeg bruke dette til min egen fordel og dra nytte av deres kompetanse og erfaringer, vi myldrer, setter en fast plan for ting, og planlegger nå og gå nærmere inni traumene mine og eliminere disse store farene disse utgjør i livet mitt. 
Jeg ønsker at jeg en dag kan møte disse triggerene, uten å fullstendig kollapse og avlyse hele mitt liv, jeg ønsker å komme til ett punkt der kroppen innser at jeg lenger ikke er i livsfare, og at hjernen forstår at brannalarmen min ikke behøver å gå av hver gang jeg møter på disse forferdelige spøkelsene. Jeg har opplevd ting mennesker ikke skal behøve å igjennomgå, jeg har opplevd så mange ting som vil prege meg for resten av mitt liv, det har skjedd gjentatte ganger, grov vold, voldtekter, tvang, tap av kontroll over eget liv, nedverdigende oppførsel, ekte frykt for eget liv, terror nært på kroppen og frihetsberøvelse. Det har skjedd så mange ganger, at det ikke lenger er snakk om PSTD.
Hele veien har tankene gått tilbake til denne diagnosen, det er den jeg kjenner meg best igjen i, men mange av punktene handler ikke om meg. PSTD handler om enkeltepisoder og traumer rundt en spesiell hendelse, men i mitt tilfelle handler det om mange, og over tid. Jeg har fått diagnosen komplex PSTD, tilpasningsforstyrrelse, multi PSTD om dere vil.
Slik jeg har forstått det er det dette man kan få om man opplever traumatiske opplevelser mange ganger, og over tid. Det handler ikke om enkeltepisoder som gir flashbacks om man lukter en spesiell lukt, eller hører en lyd som bringer deg tilbake. Det handler om vold over tid, og tap av kontroll over lengre perioder eller ved flere anledninger. Jeg skal nå gå nærmere inni diagnosen, og i samråd med psykologen gå innpå disse traumene som hjemsøker meg med jevne mellomrom.
Målet mitt er å holde meg rusfri resten av mitt liv, det handler ikke om å holde ut i noen måneder eller år for den saks skyld, det handler om å leve på ekte, oppleve alle disse tingene jeg nå har muligheten til, og faktisk kjenne på tryggheten dette normale livet bringer med seg, jeg ønsker å ha kontroll også på fortiden, alle skadene jeg har fått etter det jeg har opplevd, og jeg ønsker å aldri mer stå i fare for å sprekke på grunn av andre mennesker, og det dem har påført meg. Jeg er overhode ingen offer i dette, det finnes ingenting ved meg som ligner ett offer, jeg er sterkere enn noensinne og ønsker å ta ett oppgjør, for siste gang. Det skremmer dritten av meg og skulle snakke om angsten som har vært en del av meg siden jeg bare var ett barn, denne ekte troen på at jeg selv ikke er verdt noe, og at alt bare er min egen feil. Denne skammen jeg alltid har bært med meg, som om jeg ikke er viktig nok til å bli sett, og igjennom livet har det skjedd så mange ting som har bekreftet akkurat dette, at jeg ikke finnes verdig til noe som helst her i verden.
Når man aldri er trygg noen steder, går man innvendig alltid med en uro, en frykt for at alt bare skal rakne og ødelegges om bare noen minutter. Jeg går med en spenning i kroppen som sakte men sikkert går bort, og freden over meg har vært en av de viktigste og deiligste tingene rusfriheten har gitt meg. For at jeg skal kunne leve dette livet må jeg ta ett oppgjør med fortiden, en skikkelig oppvask for å bli fri. Jeg akter å ta denne kampen, jeg er ikke lenger redd for min egen verdi, jeg er verdt dette her, og jeg er ingen offer i det hele. 
