Noen dager er alt bare dritt, men hva gjør man da?

Hele gårsdagen var bare ett eneste virvar med negativitet og nedstemthet, og jeg vet kunsten om å gjøre ting enda værre for meg selv! I natt våknet jeg 5.30 KLISSVÅT i svette etter en natt med mareritt igjen….

Nå er det lenge siden jeg har hatt slike drømmer, og jeg innser at mine egne negative tanker også kommer frem når jeg sover, og trenger min hvile, og det er på tide og ta tak i meg selv! 

Jeg er min værste fiende, men også min beste venn, og måten jeg tar til meg ting på avgjør hvordan min egen hverdag skal se ut. I dag bestemte jeg meg for å endre denne dagen, som startet så ille som den kan bli, jeg verker og er sur over ingenting, og satt her med hue nedi mitt eget rævhål som man sier på godt norsk, og valgte i det minste og gå i dusjen og gjøre det rent!
I dusjen tenkte jeg på hvor ufattelig heldig jeg er, og hvorfor i all verden disse to dagene har vært så mørgende dårlig som dem har vært, og den eneste forklaringen jeg har er ett par kommentarer av negativ karakter, som er laget bare for å såre meg, og dumme meg tar det til meg!

Etter dusjen gikk jeg opp i leiligheten og sminket meg og tok på meg de fineste klærne jeg fant, jeg dollet meg opp og tok med pappa ut på en tur! Ikke pokker skal jeg bruke også denne dagen til å sitte og syns synd på meg selv, når jeg har så mange ting som drar meg opp, og så mange støttende kommentarer jeg heller skal fokusere på. Jeg tok ett valg da jeg valgte å være åpen, da valgte jeg også å risikere og være huggestubbe for andres frustrasjon over egne liv, jeg valgte å stikke meg ut, og må bare forvente litt motgang når jeg har en så sterk stemme.

Denne bloggen er ikke for alle, den er for dem som tåler sannheten om den er positiv eller fryktelig negativ, den er som dagene mine, veldig ulike, og veldig opp og ned, og det skal den fortsette og være. Jeg gidder ikke å pakke ting inn for dere, og regner med dere tåler det 🙂 jeg skal heller sitte igjen med en knippe faste følgere som virkelig setter pris på denne bloggen, isteden for å spre den ut til mennesker som ikke er klar for denne virkeligheten, og at alle ikke har det så godt som dem har det 🙂

En dusj, litt sminke, noen fine klær og litt tid sammen med pappa i bilen var det som skulle til for å endre denne dagen. Nå er jeg klar, klar til at min kjære kommer hjem, klar for å spise middag sammen med han og rydde litt her og der, jeg er klar for å ta fatt på alle disse tingene som ligger foran meg, og jeg er klar for å være meg selv uten å måtte tenke på hva andre mener om meg og mitt liv 🙂 

Who cares? Så lenge jeg legger meg med god sanvittighet om kveldene, sammen med den jeg elsker og har ett liv jeg er stolt over, så bryr jeg meg ikke om hva enkelte mener 🙂 det påvirker meg ikke lenger, jeg orker faktisk ikke å bry meg, etter den kampen jeg har vist dere offentlig på denne bloggen, ta meg som jeg er, eller la være! Verden er altfor vakker til å ødelegge med dårlige holdninger, og selvom jeg er en blogger, så gjør det ikke det riktig og mobbe noen!

Man blir hva man tenker folkens! Ikke hva man spiser 😉

Jeg bryr meg ikke om hva andre mener om meg

Om jeg skulle bry meg som andres meninger, så hadde jeg ikke vært her i dag, jeg hadde gjemt meg i leiligheten og aldri gått ut, jeg hadde fortsatt hatt denne fryktelige angsten som hindret meg i alle sosiale sammenhenger, og jeg hadde måttet sende min kjære for det enkleste som å handle, jeg hadde fortsatt å leve i det fengselet av angst og redsler, men jeg har valgt å gjøre noe helt utradisjonelt og utenom det vanlige. 

Om jeg skulle sittet her og tenkt igjennom alt jeg deler, og plukket alt isammen før jeg hadde våget, reflektert over om jeg ønsker å høre igjen innleggene 15år senere, så hadde jeg ikke klart å laget en åpen blogg om mine problemer. Jeg hadde fått tidenes skrivesperre om jeg skulle grublet ihjel alt jeg åpner opp om, og hele poenget med denne bloggen hadde blitt borte.

Alt som skjer i denne prosessen er veldig ekstremt, det er til og ta og føle på, og noe helt fullstendig nytt for meg, jeg har aldri følt mange av tingene jeg føler, jeg klarer ikke å plassere dem, fordi dem er helt nye for meg, og ingen fortalte meg dette før jeg plutselig stod der med disse rare tankene. Ingen fortalte meg om marerittene man ville få, og at man vil drømme om rus lenge etter ruskutt, og jeg finner heller ingenting om dette på Google. Mye av informasjonen som ligger i denne bloggen får man ikke andre steder, dette er real life, og uten filter, og jeg er ikke lenger redd for å utlevere meg på denne måten.

Hele familien min støtter denne bloggen, dem står i ryggen min, og er der for meg 🙂 bloggen har blitt en familieting, og jeg deler også reisen vi som familie er igjennom, der ting må læres på nytt og forholdene våres må igjennom store endringer. 

Jeg føler jeg har vært igjennom en ekstrem forvandling, så ekstrem at jeg blir forvirret til tider, jeg føler på ting og får nesten dårlig sanvittighet, fordi jeg føler jeg har kommet for langt for å ha slike følelser, plutselig står jeg i en situasjon og blir kastet rett tilbake, og jeg ser hvor fort det kan gå, og hvor andre også tråkker feil på veien mot rusfrihet, for om jeg selv ikke hadde vært bevisst, så hadde jeg også falt for disse mønstrene selv. 

Bloggen har lært meg at åpenhet er den eneste veien for meg, foruten den så hadde jeg fortsatt i det samme mønsteret mitt, der angsten for mennesker alltid ville vinne, og kuet meg, men jeg føler på en narsissistisk måte at når jeg sier noe høyt og til dere, når jeg legger det ut offentlig så alle kan lese det, så hjelper det meg på en forunderlig måte. 

Min angst har vært hemmende og kuende, og i lange perioder har den vært det eneste jeg kunne se, jeg kunne ligge inne i 6mnd i strekk uten å få det med meg, jeg har måttet trene meg på og gå i butikker igjen, og tatt den kampen tusenvis av ganger, men etter jeg startet dette har jeg følt på en angstfrihet, og ikke bare på rusfriheten som jeg setter så høyt. Alkohol er bare ett symtom, og om man ikke behandler hele mennesket, kommer man ingen vei. Jeg kunne gjerne bare sluttet å drikke, lagt det bak meg og gått videre, men jeg ønsker å gjøre en forskjell for andre også.

Når jeg klarer å åpne opp gamle sår og skader, brette det ut på blogg og helbrede meg selv. Når jeg klarer å gå igjennom traumene mine, og bit for bit uskadeliggjøre dem, så klarer alle det, bare dem ønsker det nok. Man må forsone seg med fortiden sin, og det er en stor kamp i seg selv, man må plukke livet ifra hverandre som man gjør når man bygger lego, gå igjennom bit for bit og sette seg selv sammen igjen, man må gå igjennom en selvransakelse ifra helvetet, og jeg har valgt å gjøre det hele på åpen blogg!

Kanskje jeg blogger for meg selv, det er mulig at dette bare er min terapi og at ingen andre bryr seg, men hva så? Det fungerer for meg, det gir meg motivasjonen til livet, det har holdt meg rusfri i 314 dager, og på mange måter gjør den meg lykkelig.

Jeg bryr meg ikke om hva andre mener om meg, jeg gjør dette for meg selv, og alle og enhver velger om dem ønsker å følge denne reisen min, det eneste jeg ønsker er å spre ordet, om at alt er mulig, og spre kjærligheten jeg føler til verden rundt meg, er det virkelig så ille da? 🙂

Vi bloggere må tåle regelrett mobbing på nettet

Utakknemlig og lite opplyst

Lite kunnskapsrik og lettere utviklingshemmet 

Andenebb og rotete blogg 

Oppmerksomhetsyk og selvopptatt 

Vi bloggere må være tykkhudet for å la være å ta innover oss negative kommentarer, og regelrett mobbing, og jeg føler at jeg klarer å distansere meg ifra kommentarer som er laget bare for å ødelegge, og laget av nett-troll som ikke en gang våger å kommentere med eget navn 🙂 

Jeg er 32år gammel, jeg har levd ett langt liv, og har gjennomgått grov mobbing, jeg tar rett og slett ikke til meg kommentarer som sier mer om dem som skriver dem, enn meg.  Jeg klarer å takle dette generellt veldig greit, og syns egentlig bare synd på dem som bruker tiden sin på og spre eder og galle ut, uten å tenke seg om, men det er jeg, og tankene mine går til dem som er yngre enn meg, og mer usikre  på seg selv, dem som har dårlig selvbilde ifra før, og mottar slike kommentarer på nettet, det er som om vi glemmer å være medmennesker idet vi setter oss ned foran skjermen og klaprer løst på tastaturet, det er som om vi får ut all frustrasjonen over egne liv, igjennom å være regelrett stygg med andre som overhode ikke fortjener det.

Bloggen er viktig for meg, men den er også viktig for mange som leser den! Det har jeg bevis for hver eneste dag, i kommentarer eller henvendelser ifra mennesker som sliter med akkurat det samme som meg, dem søker støtte og råd i vanskelige situasjoner, og dem velger faktisk å nå ut til meg! Ubetydelige meg, rekker dem ut en hånd til, fordi dem opplever en tillit til meg igjennom åpenheten min. Jeg gjør det ufarlig å stikke seg frem, og jeg driter meg gjerne ut for denne saken, om det kan redde ett enkelt menneske ifra denne håpløsheten og tristheten og sorgen vi opplever igjennom livet. Denne kampen min er helt jævlig vanskelig, det er det tøffeste jeg noensinne har gjort! Og det er så jævla viktig å få frem budskapet mitt. 

Jeg er gjentagende! Ja det er jeg, fordi det jeg sier er så vanvittig viktig, og jeg krever min plass, og bryr meg rett og slett ikke om disse som bare ikke liker meg. Jeg er for gammel til å bry meg om andres meninger, for dem har aldri ført meg fremover før, så det vil nok aldri heller føre meg noe videre, eller gjøre noe nytte for meg. Jeg biter rett og slett ikke på regelrett mobbing, det har jeg vokst ifra, og er såpass selvsikker blitt at å bli kalt andenebb gjør meg faktisk ingenting. 

Noen der ute henger seg oppi definisjonen på denne bloggen, og jeg har da aldri betegnet denne bloggen som noe som helst, annet en min historie om mitt liv, og alle traumene mine som jeg bruker bloggen til å bli kvitt, jeg har da aldri sagt at dette er en blogg bare om rus, og at den har ett fast tema 🙂 dette er en livsstilsblogg, om mitt liv, og min reise, også håper jeg at jeg kan ha positiv påvirkning på dem som velger å lese ordene jeg skriver her. Jeg har aldri sagt at dette er en temablogg og den handler om absolutt alt som jeg bryr meg om, og som driver meg fremover, alle tingene som skjer i hverdagen, alle møtene med de spesielle menneskene rundt meg, og hvordan jeg bygger oppigjen livet mitt etter å ha ødelagt alt rundt meg, det er dette denne bloggen handler om, og det er trist å høre at budskapet mitt ikke når frem, og drukner. 

Jeg har valgt å vrenge sjelen min, åpne opp sår offentlig på åpen blogg slik at alle kan lese det, jeg har valgt å vise meg som mest sårbar, men også de gangene jeg er sterkere enn noensinne, jeg er åpen og ærlig, og tror rett og slett at dette er kuren min utav rusen, og ikke minst utav den sosiale angsten som har begrenset meg hele livet, ikke en dag har jeg hatt sosial angst siden jeg startet denne bloggen, og det har mer verdi for meg enn noe annet. 

Denne bloggen er hjelp til selvhjelp for meg, den gjør det lettere for meg å entre tilbake til dette samfunnet og bli en ressurs isteden for en byrde, den åpner opp for nye vennskap jeg ikke såg komme, den gir også barna mine en mulighet til å lese historien og aldri vært i tvil om hvor høyt jeg elsker dem, den gir også meg en forsoning med fortiden min, slik at jeg kan gå videre og være ett fritt menneske, som våger og ytre meg, også når jeg står i fare for å bli mislikt.

Jeg er ikke lenger redd, jeg er fri og det er min rettighet.

Tenk om verden stenges ned atter en gang

Det finnes ingenting annet i verden som kan motivere meg som dem, dem er årsaken til alt, dem er grunnen til at jeg er her i dag, og dem er de viktigste i verden for meg, og på lørdag skal jeg reise og møte dem igjen, og har allerede startet nedtellingen og sommerfuglene har begynt å få lov og fly rundt i magen, jeg har en regel om å ikke glede meg for tidlig, men denne regelen har jeg begynt å bli slepphendt med, og jeg starter tidligere og tidligere og slippe denne gleden løs!

Mye kan skje før den tid, og hele Norge kan faktisk stenges ned i dag, det er så mye usikkerhet rundt hvordan fremtiden vil bli, og det er ikke sikkert vi får lov og leve så fritt som vi i dag gjør, og samværet kan bli avlyst på grunn av koronarestriksjoner. Tanken på å ikke få se barna sine er en tung kamel og svelge, og da korona blusset opp og endret hele verden, gikk det også utover disse samværene, og jeg måtte være foruten barna mine lenge. Vi har tross alt vært kjempeheldige! Vi har nesten kunnet levd som vi pleier, bare på avstand, og tankene mine går til dem som ikke har det så godt som vi har det. 

Så mange mennesker sitter der ute og er ensomme ifra før, som blir om mulig enda mer ensomme i dette underlige og utenomdetvanlige året vi har lagt bak oss, så mange som har store psykiske utfordringer, mister disse aktivitetene som holder dem igang, og blir sittende aleine med problemene sine, så mange mister familiemedlemmene sine i dette meningsløse viruset som har endret hele verden rundt oss, og jeg tviler på at den noengang vil bli den samme igjen. 

Ringvirkningene av dette viruset kommer vi til å se 10år inni fremtiden våres, dette vil være noe alle husker, og tross alt er det den største krisen verden har vært utsatt for på mange mange år, jeg tenker at jeg er stolt over landet mitt, og måten dette har blitt håndtert på, jeg tenker at jeg er stolt over at hver eneste gang landet mitt står ovenfor en krise, så er det som om vi alle står sammen, tross ulikheter så kjemper vi sammen i store kriser, og vi legger alt til side for å gjøre vårt ytterste for landet vi er så glad i. Det er unikt 

Akkurat i denne tiden ønsker jeg å komme med en oppfordring! Det er mange som blir sittende aleine, det er mange som er redde for å spørre etter hjelp og det er mange som ikke ønsker å plage andre med egnes problemer, jeg oppfordrer alle til å se ekstra godt etter, etter mennesker som trenger deg, og det behøver ikke å være å gå på besøk til hverandre slik situasjonen er i dag, men å ta en telefon til noen som ikke har det så godt, yt det lille ekstra for å endre situasjonen til en annen, og vær snille med hverandre! 

For meg vanlige menneske her på denne kloden, tenker jeg på tingene som muligens blir avlyst fremover, ting som gir meg styrke i denne prossesen min, jeg tenker på samværene med barna mine som er viktige for meg, og for min kjære å få lov å gå på jobb hver dag, for meg vanlige er det disse tingene som er viktige, men i den større sammenheng er dette ubetydelig. Vi må tenke oss godt om nå! Vi må ta hensyn til alle regler og restriksjoner som kommer, vi må holde oss oppdaterte, holde avstand til hverandre, sprite hendene våres og leve litt ifra hverandre en stund til, denne kraftige oppblussingen tyder på at vi ikke har vært så flinke som vi burde, og det må vi bare ta til oss. Jeg skjønner at man er lei, at man ønsker å leve og at man etterhvert blir rastløs og for å slippe og gå ifra forstanden, trosser disse grensene vi har fått, men vær så snill og tenk deg om. 

For meg handler det ikke om at jeg er så redd for å få viruset selv, men jeg har to eldre foreldre og mange eldre mennesker rundt meg som ikke ville tålt dette like godt om jeg sikkert ville gjort, jeg er selv i gruppen for utsatte, men jeg er mer redd for dem rundt meg enn meg selv. Jeg tar mine forhåndsregler, og jeg håper at alle andre også gjør det, så vi kan leve livene våres så fritt som vi til nå har fått gjort. Heia Norge <3

 

 

En uanstendig søndag er snart omme

Å ta hviledagen på alvor, og ikke bruke søndagen til høylytt jobbing har vi tatt på aller høyeste alvor her i heimen, ja vi har jo respekt for gamle normer og regler, og har rett og slett ikke guts til å bryte gamle tradisjoner som andre har jobbet hardt for å grunnlegge for oss, må vite! 

At kalenderen min ikke lenger er fylt med oppgaver og plikter viser seg i dagene mine, jeg har all verdens tid og blir bare latere og latere. Jeg hadde en stor plan da jeg skulle ta lappen, for når jeg fikk lappen så skulle jeg begynne å være i mer aktivitet, jeg skulle gå i trimløypa hver eneste dag og skulle kjøre til fine turveier som er tilpasset at jeg ikke er helt bevegelig lenger, men hva tror dere skjedde da lappen var i boks og jeg for alvor kunne sette planene uti liv? 

 

Latskapen lenge leve, og de minste oppgaver er bare stress og mas, og jo mindre jeg må gjøre, jo mindre får jeg faktisk gjort også, og det er en evig ond sirkel 🙂 jeg har falt til ro i denne latskapen, jeg har blitt merkelig fort vant til den, og får ikke dårlig sanvittighet lenger, på tross av at jeg har lagt på denne sofaen i hele dag, uten å løftet en finger for noe som helst! Det eneste jeg har gjort i dag, var å hente mamma på jobb, for hun føler seg ikke helt vel, og legge på henne teppe her hjemme og finne mat, thats it! Ellers har vi lagt her og strukket og godtet oss i hele dag, og jeg er glad det er søndag, og at dette er allment godkjent! 

Etter at jeg fikk bilen så har latskapen for alvor tatt overhånd, og jeg tar bilen bare jeg skal en liten tur, på tross av korte avstander bruker jeg bilen isteden for å gå og jeg savner den tiden jeg kosa meg med å gå turer når det begynner å bli mørkt ute, der man kjenner kulden på kinnene og kan gå hjem etterpå og varme seg, en gåtur før man legger seg for kvelden, var min ting før, men nå bruker jeg bilen for alt det er verdt, og innser den helsegevinsten jeg går glipp av. Jeg innser at jeg må ta grep, men jeg tar det en annen dag.

Bloggen har vært i vinden i dag, og aldri før har jeg hatt så mange lesere, jeg prøver å bruke de kanalene jeg har, og setter veldig pris på dere som deler bloggen flittig og sprer ordet! Jeg har også en gruppe til bloggen på Facebook som heter tilbaketillivet som dere kan melde dere inni 🙂 jeg gleder meg til uka som kommer, og hvordan responsen blir av artikkelen som kommer i en av Norges største aviser, jeg ser virkelig frem til denne fremtiden som ligger foran oss, og neste helg får jeg lov å møte barna mine, og grunnen til at jeg kjemper så hardt! Jeg har så mange ting å se frem til! Og jeg er så heldig som har dere og dele alt med <3

 

En nydelig søndagskveld ønskes dere alle! Tusen takk for all støtte, delinger og kommentarer på denne bloggen, dere pusher meg fremover og jeg tar til meg alt! Det skal dere vite! 

Sannheten må ut, slik er det, den usminkede sannheten, uten filter.

I går delte jeg at jeg skammet meg over meg selv, fordi jeg sminket meg før jeg kunne ta bilder og poste på bloggen, og jeg har blitt det mennesket jeg ikke ønsket å bli, og ville være totalt ærlig på denne bloggen her, også om hvordan jeg ser ut! Jeg føler det blir falskt av meg å bare ta bilder når alt er på topp, men man faller gjerne i denne fallgruven når man blogger så aktivt som det jeg i dag gjør.

Leiligheten flyter over, og jeg fatter ikke og begriper ikke hvordan to mennesker kan rote så fælt som det vi gjør! Og ellers så har jeg ryddet før jeg har kunnet ta bilder for å poste og dele det med dere, for å fremstille meg selv som ett ryddig menneske som har alt på stell. Jeg har blitt en stor løgner, og gidder ikke å leve på en løgn lenger! Bare døm meg nord og ned, for jeg fortjener det faktisk! 

(Badevekten på kjøkkenet tyder på hvor sykt opptatt jeg har blitt av min egen vekt, og veier meg sikkert 4 ganger for dagen)

 

Slik som dette ser leiligheten ut as we speak, og dette er ikke bare i dag, det ser faktisk utrolig nok ut slik ganske så ofte her hos oss, og leiligheten forfaller under våres latskap og tiltaksløshet. Man skulle ofte trodd at det bodde psykriatiske pasienter her, så mye som vi klarer å rote, men når vi først rydder så går det hurtig unna, og alt er gjort iløpet av en halvtime. Teamwork er vi god på, men også gode på å dra hverandre ned og utsette pleie av hjemmet våres til det ytterste. Dette er den brutale sannheten, og jeg gidder ikke å skjule dette lenger 🙂 

Jeg misliker det åpenheten min har gjort med meg, jeg liker ikke denne følelsen av å føle at jeg må fremstille meg som perfekt, for det er jeg jo overhode ikke, og jeg ønsker med dette å vise at jeg bare er ett menneske, med mange mange feil 🙂

 

Jeg har lært at om man leter etter feil ved meg, så vil man finne i drøssevis, men om man starter å finne det som er riktig ved meg, så får man seg en overaskelse, hele prosessen min har vist meg at jeg klarer akkurat det jeg ønsker, men det har også ført til at jeg ikke våger å poste bilder av meg selv der jeg er helt ordinær og normal. Jeg må sminke meg for å våge og være åpen her med dere, det er ingen rolle jeg ønsker å være i, jeg ønsker bare å være meg selv, og thats it. 

Denne bloggen er bygd opp på historien min, og jeg akter å tro at de fleste tåler meg også på det dårlige områdene. Det er så mange ting som skal læres nå i det normale livet, så mange plikter og ansvar som jeg aldri før har hatt, og litt rot i hjemmet er mitt minste problem her i verden, det er værre med dette at jeg har ett behov for å fremstå som penere enn det jeg er, for jeg er overhode ingen glansbilde av en dame, jeg har mange arr i ansiktet, og er rød fordi jeg har pælmet innpå alkohol i så mange år, alle mine tenner er rotfylte etter narkotikaen jeg har trøkka inni kroppen min, men all over så er jeg veldig veldig fornøgd med kroppen min.

Kroppen min er usedvanlig, den har gått igjennom kriger på kriger, og jeg sitter her og er en vinner, den har blitt utsatt for de hardeste tingene over så mange år, men er fortsatt sterk og så hardbarka at jeg nesten er litt inponert. Jeg tror ikke mange ville tålt alt min kropp faktisk har klart seg igjennom, og jeg har lært å elske meg selv og respektere meg selv, sminke eller ei 🙂 

 

Den nakne sannhet

Dette innlegget skriver jeg ikke for at andre skal synes synd på meg, eller for oppmerksomheten sin del overhode, det er rett og slett for å sortere for meg selv, for ikke bare har jeg vært igjennom en stor omveltning ved å kutte rusen min, men jeg har også gått ifra å være dødssyk til å bli frisk, men bivirkningene og tingene jeg har gått igjennom anbefaler jeg virkelig ikke videre, og på mange måter blir dette ett innlegg for å advare andre mot bruk av steorider! 

Jeg har alltid vært syltynn, og på randen til sykelig tynn hele livet, og uansett hva jeg har spist, har jeg aldri lagt på meg, og heller tvert imot slitt for å komme meg opp til 60kg. Jeg husker da jeg ble sammen med min kjære i fjor i Mai og bestemte meg for å legge på meg, etter 2 år med sammenhengende drikking. Jeg var da 54kg, og drømmen var å nå 60, og jeg brukte alvorlig lang tid på å nå målet, men klarte det til slutt. Jeg har også slitt med spiseforstyrrelser hele livet, og vekten har vært noe jeg har kunnet kontrollert, og lite visste jeg at jeg en dag ville måtte gå på medisiner for å redde mitt eget liv, og miste hele og fulle kontrollen over egen kropp, og det ville bli redningen min på spiseforstyrrelsene mine, som jeg har slitt med hele livet.

Jeg har en autoimmun sykdom der blodet mitt rett og slett dreper blodplatene, og dette gjør meg til en bløder, blodplatene mine som skulle være på 250 var helt nede i 16! Og jeg svevde mellom liv og død den dagen jeg falt ned trappen og knakk ryggen rett av. Jeg ble kraftig irritert på Haukeland sykehus da dem dro operasjonen ut i det lengste, og lot meg ligge i sengen stiv som en pinne, med smerter jeg aldri kunne forestille meg var mulig, og lite visste jeg at dem ikke kunne operere meg i fare for at jeg ville blø ihjel på operasjonsbordet. Jeg ble også irritert over at dem hele tiden overvåket meg, vekte meg og sjekket meg, og jeg forstod ikke den gangen at dem faktisk måtte det, da jeg bokstavelig talt lå der og kjempet for livet, uten å vite det selv. 

Denne autoimmune sykdommen trodde dem først kom av livsstilen min, og at dette var grunnen til det kraftige fallet i blodplater, men i ettertid fant dem ut at dette ikke var grunnen alikevel, da blodplatene ikke steg på tross av kutt av rus, og behandlinger. Dem fant ut at jeg skulle prøve steorider, og dem satt meg på en kraftig kur på 70mg per døgn, og lite visste jeg hvordan tiden fremover ville bli. Dette er resultatet etter noen uker!

 

Disse steoridene ga meg bare kraftige bivirkninger, der jeg trodde ansiktet mitt fysisk skulle sprekke, jeg opplevde nattesvette fra helvetet, som stinket slik at jeg selv omtrent kastet opp hver gang jeg våknet, med sengen fullstendig våt, og alle kroppslige funksjoner var helt utav stillet. Det er som å gå på speed hele døgnet, uten nedturen, og jeg fikk gjort umenneskelig mye! Jeg sprang igjennom gata i Februar med knekt rygg, og tok meg helt ut ifra første dag på disse pillene, noe jeg tror jeg får igjen for nå!

8 mnd har det tatt meg, og først nå starter vekten å gå nedover, og i dag er jeg 79kg! Jeg har altså lagt på meg 26kg på en knapp mnd, og har slitt i 8mnd før vekten starter å gå nedover igjen. Og legene bedyret den gangen jeg startet på denne medisinen ifra helvete at vekten kom til å rase nedover igjen rett etter at jeg kuttet medisinene. Jeg har gått igjennom ett helvete på grunn av disse medisinene, og jeg er svak ifra før, jeg har en rygg som verker, så 26kg ekstra på en kropp som er vant med å være liten og petit, er tungt uansett hvordan man snur og vender på det. 

Aldri trodde jeg at jeg ville sitte her og syte over min egen kropp og vekten min, men på bildene ser dere den nakne sannheten, og jeg tror de fleste kan forstå at så store momentante forandringer på kroppen kan gå innover den sterkeste, og for meg var dette bare en morsom greie i begynnelsen, når ansiktet este ut og jeg mistet fullstendig kontrollen over kroppen min. For meg var dette en pause, der jeg likegodt kunne spise akkurat hva jeg ville, gjøre akkurat hva jeg ville, og ikke behøve og trene lenger, men etterhvert så begynte jeg og kjenne at huden strekte seg, og at jeg fikk fysisk vondter overalt. Det var rett og slett ikke moro lenger, og det tenker jeg de fleste kan forstå 🙂

 

HELDIGVIS hadde jeg en lege som fulgte meg tett opp, og som såg galskapen før det ble for ille, og derfor føler jeg meg så trygg på henne! Hun forandrer behandling etterhvert som vi går turen, og hun ser og vurderer underveis, hun har vist meg at hun vil mitt beste, og jeg er faktisk glad i legen min på ekte. Hun reddet mitt liv den dagen hun fortalte meg at om jeg begynte å drikke igjen, så ville jeg dø, og bare en så liten ubetydelig kommentar, endret hele livet mitt. Hun har sklidd rett inni hjertet mitt, og jeg stoler 100% på denne dama! Hun har fått meg frisk, hun har reddet livet mitt, og nå er hun legen til pappaen min. Hun ble litt sjokka da jeg ble med han sist, for hun visste ikke vi kjente hverandre, men det ble ett positivt gjensyn som alltid.

 

Etter at vi kuttet steoridebehandlingen tok jeg 4 kurer med noe dem gir mennesker med kreft. Det er mer effektivt en cellegiften, og hos mennesker med kreft gir dem denne kuren, i tillegg til en annen type. 4 ganger reiste jeg inn og tok denne behandlingen, og blodplatene mine steg igjen! Jeg målte resultatene av alle blodprøvene flere ganger i uka, og var mer på legekontoret og sykehuset enn hjemme en periode. Vi tok det faktisk så langt at vi lot det gå sport i det, og veddet om blodplatene mine, hehe. 

 

Jeg føler slik en glede over å være frisk, oppegående og at jeg klarer meg selv! Det er så gledelig for meg å kunne dele i dag at jeg er under 80kg! Hele 8 mnd etterpå har vekten begynt å gå ned, og hver gang noen kommenterer det, så blir jeg så glad. Ikke fordi jeg er så opptatt av akkurat dette, men det er ett tegn på at kroppen min har begynt å bli frisk, at den endelig har oppdaget at jeg er ferdig med denne behandlingen ifra helvetet, og at den kan gå tilbake til normalen igjen. Jeg følte meg så ille den gang, men nå er jeg sterkere enn noengang. Endelig kan jeg dele dette!

 

Det har vært en så lang reise for å bli frisk, og for å slippe å gå og bekymre seg for indre blødninger, for de ytre blødningene er greit å leve med, dem er enkle og oppdage og stoppe, men om jeg hadde fått en liten blødning innvendig i denne perioden, hadde det vært lite dem kunne gjort. Jeg har mang en gang fått beskjed om at det er ett under at jeg klarer meg, at jeg kan gå ut og på tur, at jeg kan leve livet mitt så fritt som jeg kan, og jeg må slutte å henge meg oppi alle disse tingene jeg nå ikke lenger klarer å gjøre. Jeg har verden for mine føtter, og er så heldig som har fått blitt frisk, når utgangspunktet mitt var så forferdelig dårlig. Ikke bare har jeg kuttet rusen, jeg har gått igjennom en kraftig omveltning fysisk, det ser jo dere her, og jeg håper dere nå forstår litt bedre hvordan det har vært å være meg, de gangene jeg klager litt ekstra over kroppen som har vært i full forandring på måter jeg ikke setter helt pris på!

Vær fornøgd med den du er, for det kunne vært så mye værre! 

Lik meg, del meg, spis meg

I kveld har Sebben innsett fordelene ved denne bloggingen min, og jeg setter ett ekstra preg på bordet egentlig bare for å kunne dele det med dere, og slik er det med mange ting i hverdagen også, man gjør litt ekstra, og pumper opp de små tingene på en helt annen måte enn før. For å kunne dele fine bilder på denne bloggen og på sosiale medier.

Jeg tenkte litt ekstra på det tidligere i dag, da jeg satt her i t-shorte uten bukse på, usminket og uskjønn midt på lyse dagen og såg på Hotel sæsar sammen med min kjære som låg ved siden av i sofaen og sov midt på dagen, og plutselig fant vi ut at vi skulle finne på noe, dra en plass eller gjøre noe utav denne hærlige lørdagen!

Det første jeg gjor var å kaste på meg sminken, stelle meg på håret og finne frem ekstra pene klær til denne lørdagen, og jeg tok meg selv i hvor selvbevisst jeg nå er iforhold til før, da jeg ikke kunne brydd meg mindre om hvordan jeg såg ut eller fremstod på noen måter. Det første jeg gjor da jeg var ferdig stelt var å ta bilder av meg selv, for å fremstille meg selv som velstelt igjennom hele helgen, jeg som akkurat hadde lagt på sofaen med t-shorten min og chillet for fullt. Hvorfor tok jeg ikke bilder av meg selv før jeg sminket og stelte meg? Jo fordi jeg er som absolutt alle andre! Jeg bryr meg om hvordan jeg ser ut, og jeg deler bare bilder jeg er fornøgd med, DET hadde jeg aldri trodd jeg noensinne ville si, men alt påvirker meg, og jeg er ett svakt menneske. Jeg legger meg flat og innrømmer det hele!

En ting som også tyder på at jeg har blitt fryktelig selvbevisst, er vekten min! Jeg har nemlig gått ned 2kg den siste tiden, jeg som gikk opp hele 26kg da jeg startet med steorider i februar! Og andre har startet å bemerke dette, og kommenterer at det ser ut som jeg har gått ned i vekt, og da tenner jeg bare for fullt, og blir enda mer opptatt av den hersens vekten. Det er godt å kjenne at disse ekstra kiloene som kom av medisinen holder på å gå bort igjen, det har jeg ventet utrolig lenge på, og nå når den starter å gå nedover, så blir jeg så engasjert i å vege meg hele tiden, og bare vente på at den skal synke enda mer. Jeg er en katastrofe av ett menneske!

Aldri hadde jeg trodd at jeg ville bli ett menneske som selger sjelen min på sosiale medier, og må sminke meg for å våge og poste bilder av meg selv, aldri hadde jeg trodd at jeg ville bli ett menneske som ville bry meg om hva andre mener om meg, eller  bli den jenta som står på vekten for å se etter resultater av egen kropp… … men jeg har da aldri prøvd å fremstille meg selv som perfekt heller, og det er litt greit at jeg har såpass selvinnsikt at jeg ser galskapen i disse situasjonene der jeg pynter bordet for å ta bilder til bloggen, eller må sminke meg for å våge og ta bilder av meg selv. Ingen er perfekte!

Jesus i en Rav 4

Overskriften kan sette sinnet i kok og skape opptøyer uten sidestykke men jeg satser på at dere tar en spøk, også når det kommer til herren, og på slike kvelder så tenker jeg litt ekstra på arbeidet jeg gjør for samfunnet rundt meg. Vi bruker som regel lørdagskveldene våres på dette, og det har blitt en tradisjon nå når jeg har kubbet ølboksen og satser på en sunnere livsstil. Selvom jeg satser på en sunnere livsstil, så prøver jeg til tider og drepe andre med bakevarer, og jeg får skylden for vektoppgangen til visse jeg deler ut til. Jeg akter ikke å ta skylden for det hele, men det føles godt å gjøre det lille ekstra for andre på lørdagskveldene, når man offisielt skal kose seg litt ekstra! Kunne det blitt bedre?

Jeg har ikke begrep om hvor mye jeg har hatt i bilen min, av klær, matvarer, produkter og møbler, ja jeg har hatt det meste, og bilen har vært mitt redskap i dette aktive arbeidet for å bedre andres situasjon, mens jeg også hjelper meg selv. Jeg har ofte fylt bilen til randen med saker, og kjørt rundt og oppsøkt dem jeg vet kan få nytten av tingene, og jeg har bare blitt møtt med takknemlighet og varme <3 dette er noe jeg ønsker å drive med også i fremtiden, og jeg hadde ikke kunnet gjort dette uten bakeren på Bryggja, og all støtten jeg har fått økonomisk igjennom spleiser og innsamlinger! Jeg er overveldet over støtten. 

Jeg tenker at vi alle kan være Jesus på våres måter, og å yte det lille ekstra for våres medmennesker er jo en del av denne pakka. For meg selv så nytter det, og jeg får så mye igjen av å suse rundt døgnet rundt! Jeg kaller bilen min en rusbil, uten rus, og jeg er så forelsket i bilen at det er på grenser til vanvidd, jeg tror jeg kunne giftet meg med den, om det hadde vært lov 🙂

Vi har iallefall hatt en kjempefin kveld sammen, på tur til Eid og kjøring rundtomkring med mat og støtte 🙂 det er slik vi liker å leve livet våres, det er dette som driver meg egentlig, ikke disse store tingene, men disse små øyeblikkene som jeg er så heldig og få lov og oppleve. Jeg har kommet langt, men glemmer aldri dem som står igjen, og jeg vet hvor jeg kommer ifra 🙂 det tror jeg er det viktigste i denne jobben jeg har foran meg, det er mange ting å ta tak i, så mange problemstillinger og ta stilling til, og så ufattelig mye bare ett menneske kan gjøre noe med! Om du tror du ikke kan utgjøre en forskjell, så skal du prøve å være i ett rom med en mygg! Slik føler jeg det. 

 

Vi er på mange måter skapt for hverandre vi to

På mange måter har jeg funnet sjelevennen min, den som plukker meg opp når jeg er nede og som gir meg betingelsesløs kjærlighet hver eneste dag, men som kan irritere meg så mye at jeg har lyst å rive håret utav hodet mitt, og som får opp tempen min bare ved å være seg selv, ja for ingen klarer å bo sammen, og oppå hverandre uten å irritere seg over hverandre, og noen ganger plager vi hverandre bevisst, av kjærlighet og for festlighetene sin skyld. 

Jeg tenker at når man møter en man klarer å bo sammen med, og være sammen med døgnet rundt uten å bli lei, så er det ekte kjærlighet, og det forundrer meg hele tiden hvor lite lei jeg blir av kjæresten min, vi finner på ting hele tiden som får meg til å se på han og kjenne sommerfuglene i magen, og jeg tror dette er viktig i en hektisk hverdag der det praktiske tar over alt fokus

Vi er ikke bare kjærester vi to, vi er faktisk bestevenner, og jeg husker ikke at vi noengang har kjedet oss sammen, og når man tenker på all den tiden vi tilbringte på sykehuset da jeg knakk ryggen, tyder det på at vi har ett stabilt forhold til hverandre, og vi strekker oss langt for hverandre, og setter oss alltid først.

Da jeg knakk ryggen, og såg reaksjonen til min kjære, så vokste det frem en kjærlighet som har slått ut alt, respekten for mannen min gikk i taket, og at han satt ved siden av sengen min så lenge i strekk, mens jeg lå der og hylte og gråt, og han vek ikke siden min, og ble selv på juleaften. Jeg måtte nesten tvinge han til å dra hjem til familien og spise julemiddag, og er så evig takknemlig for at han den gangen viste meg hva en ekte mann er laget av. Å aldri vike hverandres side, på tross av store problemer er nøkkelen til ett langvarig og trygt forhold, og jeg er ikke vant med å ha det så bra som jeg har det nå. 

Å være sammen med sin bestevenn byr også på utfordringer, og siden vi begge har rusproblemer og er rusavhengige, har vi absolutt alle oddsene imot oss, det er nesten ingen som klarer dette sammen, og jeg føler vi knuser disse mytene og oddsene hver eneste bidige dag! Jeg kunne ikke tenkt meg det anderledes, det føles som skjebnen og vi utfyller hverandre. Det er som om vi skulle ha vært sammen helt ifra starten, og i fare for å gjøre dette innlegget altfor søtt, så stopper jeg her, men jeg hadde ikke klart å blitt rusfri og forblitt rusfri uten denne mannen her!

Å være i ett trygt forhold gjør meg selvsikker på meg selv, det gir meg fred til å fokusere på alle andre ting, og jeg er helt sikker på oss og hva vi jobber for, vi er ikke paret som må være oppå hverandre hele tiden, og gjør ting hver for oss, men vi trivest best i hverandres selskap, så hvorfor ikke? Jeg har funnet den rette, og at jeg av alle skulle være så heldig hadde jeg aldri trodd.. 

Da jeg jobbet på Kiwi og såg par som handlet inn feks, så kjente jeg på dette savnet etter ett forhold som var basert på de riktige tingene, disse normale tingene som par gjør sammen, og nå har jeg endelig ett menneske som jeg klarer å leve sammen med, og som jeg stoler på 100%! Endelig er det min tur og bare føle på denne kjærligheten til mannen min, for han blir faktisk det 06.08.2022! Jeg gleder meg!