Som dere kansje har forstått betyr bilen min i gjennomsnitt mer for meg enn de fleste andre, og å være den foruten er som tortur uten sidestykke. Det høres sikkert veldig dramatisk ut men det er sant! I to dager nå har bilen vært på verksted og jeg har vært nedstemt og har tilbringt dagene på sofaen sammen med tv, og min kjære har stått for handling og slike ting og jeg har egentlig vært om mulig enda mer stillesittende en ellers. Jeg har blitt så avhengig av bilen og er så glad i den, og bilen betyr så mye for motivasjonen min, at det er tungt når jeg er uten. Og i dag er gleden så sinnsykt stor over å få lov å hente den, uten at det var noe alvorlig galt med den som jeg trodde! Dem har tatt en skikkelig sjekk, og fått bort ulyden som var på den, og nå går den så stille at jeg reagerer på den lyden som er borte. Jeg har blitt så vant med lyden at det er uvant uten den 🙂 det var så hærlig å få telefonen, og torturen kunne avsluttes, og jeg atter igjen kan være selvstendig og komme meg rundt igjen! Nå fatter jeg ikke hvordan jeg har klart meg uten i så mange år og ville aldri vært den foruten! Jeg er som en forelska mann i den bilen <3
I dag har jeg igjen fått hentet en hel kasse med boller og rundstykker som jeg har fått delt ut, og jeg har vært på kiwi Måløy og hentet frukt og kaffe til gruppa i kveld som dem sponser oss med. <3 jeg er så heldig som har så mange rundt meg som støtter dette prosjektet jeg har startet! Så kan jeg fokusere på den jobben vi gjør i disse to timene hver Onsdag <3 å bo på en liten plass kan være en forbannelse men også noe veldig positivt! Det har hele denne opplevelsen vist meg 🙂
Jeg tror jeg kommer til å bli boende her livet ut og ser ikke lenger med negative øyne på plassen vi bor på. Jeg har møtt så masse positivitet siden jeg endret livet mitt, og det gleder meg å kalle dette hjemmet mitt! Jeg kunne ikke vært mer heldig.
Jeg går i en slik gruppe og har bare gode erfaringer, og det har hjulpet meg i de værste periodene. Jeg startet en slik gruppe i Februar og det er egentlig det beste jeg kunne gjort for meg selv. Man føler ett fellesskap i slike grupper og man føler man blir forstått på en helt unik måte. Jeg har alltid vært lukket og nektet all hjelp fra systemet. Ikke en gang ruskuratorene mine har kommet innpå skinnet på meg, og absolutt alle har kommentert at dette har vært vanskelig, og jeg er helt overbevist om at denne gruppa har hjulpet meg og åpne meg for disse tingene som er vanskelige og det har fått meg til å innse at ting blir lettere når man sier dem høyt. Man uskadeliggjør farlige og dårlige tanker når man snakker om dem, disse tingene som ellers ville bygd seg opp inni en og ødelagt man. Man får utløp for alle disse tankene man ellers ville gått med aleine og som ville ført til frustrasjon og mer russug for min del, og det er deilig å ha en plass man kan snakke åpent og ærlig om det daglige livet som har blitt så anderledes. Jeg vil jo alltid savne å drukne sorgene mine i alkoholen, og jeg har mange gode minner ifra dette livet med rusen, så nå når man skal leve ett annet liv og bruke andre metoder til å håndtere disse tingene er det godt å ha ett fellesskap som ønsker det samme. Jeg tenker å begynne med dette er ett av de beste valgene jeg har tatt for min egen rusfrihet. Onsdager er hellige for meg, og jeg planlegger ikke noe annet enn akkurat dette. Det er tid for påfyll av motivasjon og tømming fra uka som har gått sammen med mennesker som forstår deg på en annen måte en alle andre.
Og det har vært de mest minneverdige dagene i hele mitt liv, jeg har hatt klart hode og sinn og har opplevd mer på disse dagene en på hele livet. Jeg har følt glede jeg aldri trodde kunne oppnås og følt på kick jeg aldri i verden trodde var mulig uten rusen. Jeg har lært meg selv å kjenne på det dypeste og med ett klart hode har jeg blitt skikkelig kjent med meg selv og mine særegenheter. Jeg kjenner meg selv så godt nå at jeg kjenner alle farene før dem dukker opp, og har klart å kutte alle triggere og negativiteter i livet mitt, uten å ha dårlig sanvittighet av den grunn. Jeg har funnet respekten og kjærligheten jeg trenger å ha for meg selv, for at andre skal kunne gi meg det samme, og jeg forstår nå at jeg faktisk fortjener bedre enn hvordan jeg hadde det før. Jeg står for absolutt alt jeg har gjort, det må jeg og jeg tar ansvar for alle feilgrep, men jeg har også lært meg å akseptere at det finnes ting jeg ikke har makt til å forandre, og disse må jeg bare legge bak meg. Jeg føler jeg har fått ett mye bedre forhold til dem rundt meg, jeg har lært meg å slippe flere mennesker inn, og jeg har lært at det er ok og ta imot støttende ord og komplimenter, og faktisk ta det til seg! Jeg har også lært at det er okay og ta imot hjelp, og man skal ikke være sterk aleine, man er ikke svakere bare fordi man trenger hjelp innimellom, og det er ingen skam i å si at man sliter! Igjennom denne bloggen her har jeg lært meg å være åpen og ærlig mot alle, og jeg tror dette har reddet meg på mange måter, igjennom denne bloggen har jeg gjort det umulig for meg selv å sprekke denne gangen, og jeg har fått ansvar som ligger på meg, som gjør det lite fristende å ta seg en øl! Jeg har fått respekt ifra alle jeg har møtt, og rett og slett blitt møtt på en helt fantastisk måte! Jeg har aldri hatt noen å svare til, ang egen oppførsel og nå føler jeg at jeg har mange som liter på meg og som forventer at jeg skal klare dette, og jeg ønsker for alt i verden å ikke skuffe.
Jeg er stor i kjeften! Og de siste 223 dagene har jeg vært større enn noengang. Jeg har alltid vært en person som alltid har holdt alt inni meg, og selv ikke de nærmeste vet noe som de tingene jeg har tatt opp på bloggen her, og det var noe som skjedde med meg når jeg startet på steoridene. Jeg følte ett stort behov for å snakke ut, få ting bort og på avstand, og jeg brøt ned absolutt alle disse traumene jeg har bært på i så mange år igjennom denne åpenheten. Jeg gikk igjennom situasjonene som har preget meg som menneske bit for bit, og oppdaget at jeg ble lettere på skuldrene for hver eneste ting jeg arbeidet meg igjennom. Jeg følte meg nesten frelst da jeg oppdaget at dette funket for meg, og trodde ikke å snakke og å være åpen ville gjøre at jeg aldri mer trenger å tenke på disse opplevelsene som har lagt i bakgrunnen og ødelagt meg som menneske i 32år. Denne prosessen har vært helt jævlig vanskelig, og jeg har måttet bryte meg selv helt ned, for så å bygge meg opp igjen. Bloggen har på mange måter hjulpet meg i denne prosessen, og jeg føler meg som et helt annet menneske. Jeg har ikke lenger alle disse vonde opplevelsene som hjemsøker meg, jeg har blitt ferdig og har gått videre. Nå går jeg med lette skuldre og er stolt over hvem jeg har blitt, og jeg gleder meg til denne fremtiden som alltid har skremt vettet av meg. Jeg tør å drømme, og jeg drømmer stort, og tenker at når andre kan så kan jeg også. Jeg kunne ønske jeg visste alle disse tingene mange år før, men slik ble det ikke, og bitterheten over at jeg ikke klarte det i fjord nytter ingen. Jeg var ikke klar da, og ville ikke klart det uannsett. Jeg måtte bare falle ned trappen og knekke ryggen før jeg tok til vet! Lærer på en harde måten som min mor har sagt til meg siden jeg var liten 😉
Selvom sannheten av og til kan gjøre alvorlig vondt, så er det best slik, og jeg liker mennesker som sier ting rett frem. Man møter mange ulike personligheter iløpet av livet, og jeg vet å sette pris på dem som er igjennom seg selv og er trygge nok til å ytre sine meninger, selvom det kan støte noen. Jeg er ett menneske som har store tillitsproblemer og har store vanskeligheter med å stole på noen som helst, så en liten løgn om hva som helst får piggene mine til å stå ut, og når man sviker tilliten min er det som regel ingen vei tilbake.
Jeg har med hånden på hjertet ikke servert en eneste løgn siden jeg sluttet å drikke, og det er en befriende følelse. Når man misbruker rusmidler består dagene av løgner og man blir manipulerende og ekkel, og man lyger som oftes også til seg selv. Livet blir komplisert og man må huske hva man har løyet om, og alt blir bare ett eneste rot. Jeg har funnet en ro og fred i det å si tingene rett ut, og det går ikke lenge før jeg forteller hva som har skjedd om jeg er i en situasjon jeg hadde løyet om før. Man føler seg mer fri når man er oppriktig både mot andre men mest mot seg selv, man vet hva man har å forholde seg til, og slipper alt dette dramaet løgner ofte fører til.
Jeg sier ja til sannheten, selvom den kan svi den også.
Nå tar jeg opp ett tema det er vondt å skrive om, og det sitter langt inne i meg. Jeg som skriver åpent om voldtekt, vold og traumer og som de siste månedene har vært brutalt åpen og ærlig på denne bloggen, har vanskeligheter med å skrive om dette emnet. Selvmord er vanskelig, det er rett og slett helt ubegripelig vondt!
For noen år siden så jeg en dødsannonse i avisen. Jeg kjente igjen navnet, men var usikker fordi vi bare kalte personen for kompis. Jeg visste ikke navnet til en av mine nærmeste venner, og sjekket det opp på facebook. Hjertet mitt sank og jeg gikk i svart. I annonsen stod det at det ikke ble noen seremoni, og ingen begravelse der en kunne ta farvel med kompis, fordi han hadde valgt å ta sitt eget liv. Jeg kjente han på det nærmeste og jeg visste han slet, men jeg ante ikke at det kunne gå så galt, at han ikke kunne se noen utvei annet enn å ta sitt eget liv. Jeg har mistet mange på min egen alder på ulike måter, og jeg sliter med mange av disse dødsfallene ennå, men hans er noe helt eget. Jeg angrer slik på at jeg ikke tok tegnene på alvor, og hjalp han mer, og nå er det for sent. I den tiden vi var som nærmest hverandre, delte vi mange øyeblikk som har festet seg i meg, og jeg husker hvor mange ganger han var der for meg når jeg hadde det som værst. Du kunne bare ta opp telefonen og han ville være der med det samme om du behøvde han, og jeg klarte ikke å være den samme for han. Jeg kommer aldri til å glemme han, fordi man føler skyld når noen går til det steget å ta sitt eget liv, og at familien var så langt nede på grunn av dette at dem ikke en gang orket å ha en begravelse, sier litt om hvor alvorlig dette går innpå de nærmeste. Jeg har kjent på selvmord på kroppen selv mange ganger og har 3 reelle forsøk bak meg, og det mørket man føler når man er i denne situasjonen er ikke til å beskrive.
Når man er ung og opplever store kriser innser man ikke at ting kan ordne seg, denne tingen er ikke utviklet ennå av de unge, og det er viktig å være obs på dette. Ting som for andre kan løses finnes ingen løsning på, og man tror man er fortapt for alltid. Når man er ung er man mer spontan, også i en slik sammenheng, og det kan virke som en enkel løsning.
Jeg tenker det er viktig å få fokus på dette nå, slik at vi slipper å miste flere på denne meningsløse måten. Jeg klarer å bearbeide alle vennene mine som er borte av andre årsaker, men selvmord er noe jeg aldri klarer å komme over. Man sitter igjen med en skyldfølelse og en tanke om at man kunne gjort noe mer. Fortvilelsen til dem som tar dette store steget, og faktisk gjennomfører dette er vanskelig å ta innover seg, da jeg selv har vært på samme plassen. Man blir desperat og aleine, og det er viktig at vi plukker opp dem som trenger det lenge før dette nivået. Det skal IKKE være flaut og snakke om dette, og det skal ikke være så vanskelig. Selv for meg er dette ett av de vondeste innleggene jeg har skrevet, og jeg er veldig åpen av natur. Jeg tenker på alle disse som sitter rundt om i Norge med denne fortvilelsen i hjertet sitt! Mine tanker går til dem som har opplevd dette <3 dette skal ikke skje! Og nå må vi gjøre noe med åpenheten og gjøre mer tiltak for at dem som sliter mest skal bli plukket opp, lyttet til og tatt på alvor. Jeg orker ikke å oppleve dette en gang til. Hjertet mitt kan ikke bære en gang til.
Jeg har aldri vært i ett ordentlig forhold som har vært basert på de riktige tingene. Jeg har vært i flere giftige forhold som heller har vært basert på hevn og å såre hverandre mest mulig. Det har aldri fantes noen ekte tillit og respekt i de forholdene jeg har bak meg, og jeg tenker ofte hvor anderledes det føles denne gangen. Alle mine forhold i voksen alder har vært fylte med rus, krangling og mye vold. Jeg har aldri respektert dem jeg har vært sammen med fordi jeg aldri har blitt behandlet som jeg burde, og denne gangen har jeg en slik respekt for mannen min, at å behandle han noe dårlig hadde aldri falt meg inn. Jeg hadde gitt opp helt kjærligheten og var helt ærlig ferdig med den, da han dukket opp og gjor det umulig å holde fast på den tanken. Jeg hadde vært singel i 2år etter ett voldsomt forhold som ødela alle mine tanker om at det fantes virkelige menn der ute, men han forandret hele verden min <3 jeg føler forholdet våres er basert på de riktige tingene, og han er faktisk den eneste som har behandlet meg på en skikkelig måte. Jeg tenker at løgner og utroskap ødelegger alt når man er i ett forhold, og dette var noe vi snakket om ganske så tidlig for å legge standarden. Tilliten min til andre mennesker er fullstendig ødelagt, og dette kommer til å ta lang tid, men han fikk min tillit ganske så tidlig, noe som kom overraskende på selv meg selv. Jeg følte det i sjelen min liksom at han ikke ville gjøre meg ille, og magefølelsen var bare bra. Det har aldri skjedd at jeg har latt noen nærme seg meg så fort som han, og det er den beste avgjørelsen jeg noensinne har gjort <3
Jeg har aldri følt denne tryggheten i ett forhold som jeg gjør nå, og det føles godt å ha noen å lene seg på. Det er godt å faktisk vite at han elsker meg, og faktisk TRO på det! Vi har det veldig godt sammen, og med respekt og kjærlighet for hverandre så gleder jeg meg til bryllup i 2022! Han er den første jeg en gang overveier å gå hele veien med, selvom flere har spurt 🙂 jeg gifter meg med min beste venn og det mennesket jeg elsker og respekterer mest av alt. Man kan ikke få det bedre vell 🙂 jeg trenger ikke noe annet og har alt jeg måtte behøve, og vi kan klare alt sammen <3 det føles godt, trygt og fantastisk!
I dag er det sorgens dag i heimen, og det er tungt å være uten. Jeg var nesten på gråten da jeg leverte ifra meg nøklene og måtte forlate denne skapningen som har betydd så mye for meg på så kort tid, men jeg håper jeg får den kjapt tilbake! Bilen lager rare lyder og trenger en full sjekk, da flere syns jeg har blitt lurt 🙂 den har vært inne en gang før, og jeg kjøpte bilen i Feb, så det er litt merkelig at så mange ting bare dukker opp utav det blå. Sist gang betalte jeg 6500kr, så jeg undrer meg over hvor mye det blir denne gangen. Lommeboka begynner å bli slitt utav disse uforutsette tingene, spesielt nå når jeg driver med lappen i tillegg. Det er irriterende at en bil som ble solgt helt flunken både har rust og ting som blir ødelagte nå på ett par måneder. Jeg håper jeg ikke har blitt lurt!
Når vi nå står uten bil kommer jeg meg ikke rundt omkring dit jeg ønsker, men satser på at jeg klarer meg. Jeg får bruke beina, og det er kansje like greit med en vekt som bare går oppover!
Jeg krysser alt jeg har for at nurket mitt kommer tilbake iløpet av ett par dager, for tilværelsen er trist uten! Kjære kjære bilen min <3
Åpenhet åpenhet og åpenhet! Det er det eneste som hjelper for disse tabubelagte emnene. Det funker ikke, det har fortiden vist oss, at å tie bare gjør problemene større og større. Det fører til at mennesker som sliter nok ifra før, bare føler seg mer ensom og misforstått, man tror man er de eneste i verden som sliter fordi ingen andre tør å åpne munnen! Det er viktig nå, når samfunnet rundt oss er så åpne for ulike mennesker, at man kan diskutere disse temaene åpent og ærlig. Samfunnet rundt oss har mye å lære, og ved å lytte til dem det gjelder kan man gjøre denne viktige jobben for å forebygge det! Psykisk helse skal ikke være flaut å snakke om, og jeg gleder meg til den dagen folk ikke nøler før dem sier ifra og skaffer seg hjelp. Det skal ikke være en så stor terskel å gå over for å klare å få hjelp, og man MÅ bli tatt på alvor. Jeg er helt sikker på at vi klarer å plukke opp dem som sliter på ett tidligere tidspunkt så vi slipper så høye selvmordsstatistikker. Tankene mine går til dem som har det så mørkt at dem overhode ikke ser noen håp <3
Når man bor på bygda er det vanskelig å være åpen rundt egen psykisk helse. Om man brekker ett bein eller ryggen som jeg har gjort møter man ENORM forståelse og alle skjønner din smerte. Du blir gitt masse slakk og ingen forventer at du skal være på topp hele tiden. Man møter varmende ord og omtanke og ingen fordømmelse eller baksnakking. Når det kommer til den psykiske helsen er historien ganske annen, man blir isolert og ikke forstått verken i samfunnet eller i systemet. Hadde jeg sykemeldt meg for den psykiske helsen min hadde jeg ikke møtt noen forståelse, og det hadde blitt forventet at jeg kjapt kom meg i jobb igjen, og skjerpet meg! Jeg kunne gått av meg disse angstplagene og kommet meg i jobb igjen og i aktivitet. Mens når det er den fysiske helsen som skranter er det greit å være syk.
Det er fryktelig vanskelig å si til noen at man sliter, det er det siste man ønsker å gjøre når man har det vondt. Man føler seg mislykket og lite tilstrekkelig når det er den psykiske helsen som skranter, og man føler seg fullstendig aleine på denne planeten. Det er tabubelagt å si at man sliter, man blir sett på med argusøyne og det er nesten som alle nesten venter på at det skal smelle for en. Man føler andre tenker at vi bare kan skjerpe oss, ta til vett og komme oss igang igjen, og det frister lite å si det åpent. Det er noe som feiler en, som ingen andre kan forstå og man blir aleine med tankene.
Jeg har selv opplevd å være helt i bånn, etter å ha gått på den største smellen noensinne. Jeg oppsøkte lege den gangen, eller bestevenninnen min ringte faktisk til lege for jeg trengte hjelp. Hun kjørte meg og jeg måtte kvinne meg skikkelig opp for i det hele tatt å møte opp på det overfylte venterommet. Full i sosial angst og panikk. Da jeg endelig kom inn, ble jeg møtt med alt annet enn forståelse og alvor! Jeg ble sendt ut igjen etter max 2 min inne, og med beskjed om å ta kontakt med fastlegen når hun kom fra ferie. Jeg ba innstendig om å bli lagt inn, at jeg var så langt nede jeg kunne komme og ønsket ikke å leve lenger. Jeg skalv og var hysterisk, men det nyttet ikke. Jeg gråt da jeg kom ut fra kontoret, uten noen som helst hjelp, og etter at jeg hadde lagt en hel natt og gruet meg til denne timen. Den dagen kunne jeg like så godt gått hjem og tatt mitt eget liv, eller gjort noe mer alvorlig, fordi jeg ikke ble tatt på alvor av en lege. FOKUS på psykisk helse NÅÅ!
Når mennesker kommer og søker hjelp, må dem få dette ASAP! Når vi kommer og søker hjelp, er det ikke bare ett spontant besøk vi gjør på fleip eller morro. Det er noe som er overveid over lang tid, og vi har brukt de siste kreftene til å komme dit og be deg om hjelp. Når vi da ikke blir tatt på alvor, ødelegges denne kommunikasjonen, og vi kommer aldri igjen. Dette fører til alvorlige situasjoner, og død! Det er ikke vits å slippe taket eller kutte kontakten i helger eller ferier, for det er AKKURAT da vi trenger dere. Når dere lover oss noe, er det viktig å holde det, for løfter blir brutt konstant og da mister dere en viktig tillit. Jeg er drittlei av å gå og se på at mennesker lider i stillhet, og går til så alvorlige grep at dem tar sitt eget liv, eller blir stoppet i forsøket. Det er NOK NÅ! Få opp øynene så kan dere hjelpe flere før det er for seint.
Når jeg tenker på fremtiden våres så bruser det i kroppen og sommerfuglene blir større og flere for hver dag som! Det virker jo lengre tid jeg holder meg unna rusmidlene som har kontrollert livet mitt, så begynner jeg å glede meg mer og mer over livet og fremtiden! Mulighetene som åpner seg for oss blir flere og mer spennende og det vil ingen ende ta 🙂 livet blir langt ifra kjedelig bare fordi man ikke har disse stimulerende midlene som bare er falskt uannsett! Og jeg har aldri hatt så mye glede i livet mitt før, og på mange måter lever jeg drømmen min <3 jeg tenker ofte at det er akkurat slik livet er ment å være!
August måned blir helt sinnsykt spennende! Lappen, jobbsituasjon, ryggundersøkelse i Bergen og vi skal skifte alle vinduene som er nødvendige her i huset, så det kommer til å bli fullstendig kaos rundt oss en stund, og jeg tror denne måneden blir den mest spennende vi har hatt på lenge! Det har jo stått stilt rundt oss nå i denne pandemiperioden, så det er ikke sikkert kropp og sinn en gang er klar for dette rushet! Men jeg er så spenn klar at jeg nesten ikke klarer å vente! Jeg gleder meg stort til å dele alle disse opplevelsene med dere som leser denne bloggen, og jeg tror jeg kommer til å vokse stort på alt dette. Personlig mestring er viktig, og dagen jeg står med lappen i hånden kommer til å bli mitt klimax! Jeg har jobbet så lenge med dette, og sinnsykt hardt og har hele tiden stått på vent.. nå ser det ut som alt løsner og ordner seg, og det blir SÅÅÅÅ spennende!
Jeg trenger dette nå, jeg trenger litt påfyll av nye ting og det gleder meg slik å se frem til alt dette! Jeg ønsker bare å komme igang, jeg liker å være i bevegelse mentalt og ønsker å se fremgang, ofte litt fortere enn jeg kan, men å stå stille klarer jeg ikke. Jeg vokser på alt jeg får gjøre, og får påfyll med motivasjon og pågangsmot på daglig basis. Alt dette er så viktig for kampen min videre mot den jævla alkoholen! Takk for all støtte folkens <3
