Jula for meg er forbundet med traumer, sykdom og bare elendighet, og det har satt noen spor i meg som sitter, og jeg må sikkert leve med dette resten av mitt liv. Jula er forbundet med glede, og familietid, der man skal kose seg og nyte tiden sammen, for meg har det aldri vært slik.

Sist jeg hadde en god jul var i desember 2006, da jeg var gravid med min sønn og jeg hadde min datter liten hjemme, det er slik jul skal være, og jeg ga alt for at barna mine skulle få jula jeg aldri fikk. Etter jeg mistet dem ga det ingen mening lenger, hvem skulle jeg pynte for? Hvem skulle jeg bringe tradisjonene videre til? Og hvem skulle jeg holde meg rusfri for?

Jula for meg er intens vond, det bringer frem dårlige minner som trigges av all julepynten og all oppstandelsen som er rundt denne høytiden, og innad i familien har vi hatt en feide. Mamma elsker julen, og pynter hele huset bokstavelig talt, og hun har i mange år prakket på oss andre julen selvom vi ikke ønsket det, og en gang kastet jeg faktisk juletreet ut vinduet her, helt ferdigpyntet og med hele foten kastet jeg det med full makt ut.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Hun ønsker oss bare godt, men hun forstår lite av traumer og de psykiske skadene jeg har etter så mange år med dårlige erfaringer når det kommer til denne høytiden. Helt siden barna forsvant ifra meg har jeg enten vært syk i julen eller drita full og ikke husket noe. Det starter nemlig ikke i desember, selvom det er da julen er, men det finnes noen der ute som skal dra ut denne høytiden maksimalt, og som gir meg enda lengre tid å ha det jævlig på. 

Alle traumene mine kicker for fullt inn med en gang vi entrer oktober måned, og det gir ikke slipp før 1.januar, og da føler jeg meg trygg igjen. Det er vanskelig å forklare mennesker som ikke opplever det samme hvordan det føles, men jeg har funnet min vei i rusen, og har drukket meg ifra sans og samling hele november og desember i mange mange år, for å døyve disse traumene som ligger i bakhodet hele tiden, men som eksploderer med en gang vi begynner å pynte, planlegge gaver og snakke om denne høytiden som jeg har hatet intenst i så mange år. 

Mennesker som er ensomme, blir enda mer aleine i denne tiden, barn om opplever rus hjemme får det 10 ganger værre i denne perioden, da det er allment lov å drikke seg fra sans og samling når vi feirer julen sammen, det er ett krav at vi skal kose oss ihjel i denne høytiden, men for dem som ikke har penger til mat ifra før, og langt ifra penger til å kjøpe gaver til hverandre, sitter med angsten i halsen og gruer seg ihjel til denne høytiden. Jeg vet hvordan det er når angsten begynner å vokse i magen, selvom det er 2 mnd igjen. Og når jeg var liten har mamma fortalt at vi måtte plukke bær i Hagen våres, fordi vi ikke hadde penger til mat en gang. 

Julen for meg er vanskelig å forholde seg til, det er noe jeg gruer meg til hele året! Jeg skvetter når jeg ser den første julepynten i butikken, og jeg prøver å stålsette meg så godt jeg kan i forveien, men den blir liksom alltid som kastende på meg.

I fjor skulle vi for første gang gi jula en tjangse, jeg gikk inn for dette da jeg var edru ifra juli til september i fjor, men langt ifra rusfri. Jeg planla at jeg og min kjære skulle ha en fin førstejul sammen, og at jeg skulle prøve å like denne høytiden igjen, og prøve å forbinde den med noe annet enn alle disse traumene jeg sliter med. Den gang ei! Vi sprakk i september, og 18.desember falt jeg ned trappen og knakk ryggen, og vi ble liggende på sykehus helt til januar. Det var den julen det. 

Det virker som alt skjer i julen, mennesker dør ifra oss, og alle disse negativitetene skjer rundt disse månendene, det kan absolutt være tilfeldig, men inni meg vokser en angst for denne tiden vi går imøte nå. 

I år bytter jeg taktikk, og jeg skal for alvor ta ett oppgjør med denne høytiden som bare har gitt meg dårlige minner til nå. Jeg nekter å la min dårlige erfaring stå i veien for denne tiden som egentlig skal være koselig og hyggelig, jeg er sterk nok og er glad for at jeg fikk tid til å bli rusfri før jula stod for tur, for ellers er dette en kritisk tid for meg. Jeg skal for første gang gå inn for å gjøre julen bra, og alle disse minnene og traumene skal jeg blogge om isteden for å la dem gå utover hverdagen min, og ødelegge dette for meg igjen. 

Jeg skal bruke denne tiden til å hjelpe dem som trenger meg, gi dem gode opplevelser i en tid jeg vet er forferdelig vanskelig. Jeg nekter å sprekke bare fordi jula står for tur, og jeg skal konfrontere alle disse følelsene som jeg aldri har tatt tak i før. For første gang skal jeg prøve å takle julen uten å drukne meg i rusen og flykte bort ifra den, men dere skal vite at det sitter forferdelig langt inne for meg.

Beklager til dere som elsker julen, dere skal vite at jeg kunne så inderlig ønske at jeg også kunne se gleden i denne høytiden, og det er det som er målet mitt i år. Jeg husker hvordan det var å glede seg til julen, og den gleden ønsker jeg å oppleve igjen <3

Jeg velger fysiske skader foran psykiske skader alle dager i uka, skjulte sykdommer som plutselig kommer over deg og endrer hele deg, er det skumleste jeg vet om. Det skremmer livet av meg, å se mennesker som virkelig er psykisk syke, og jeg kjenner jeg overhode ikke strekker til… man står der og vet ikke hva man skal si eller gjøre, man er redd for å si noe feil, og reaksjonene til menneskene er ofte helt anderledes enn når dem er friske. Det endrer hele mennesket, på en ordentlig skummel måte. 

Jeg sitter nå og er fryktelig lei meg, og jeg kjenner på en stor sorg. Både over denne personen som føler seg forfulgt, men også pappa oppi det hele. Vi vet ikke hvor syk han er, men symtomene er så overveldende, og det skremmer meg. Dødsangsten som alltid har bodd i meg, blir satt på prøvelser nå, og jeg prøver å håndtere det hele med fatning. 

Å være pårørende er en fortvilende posisjon og ha, man har ingen makt, man kan ikke ta over smertene dem vi elsker føler på, vi kan ikke avlaste dem, men bare være der for dem. Om jeg kunne valgt, hadde jeg tatt hele sykdommen selv, uten å måtte tenke over det en gang, for pappa har jeg alltid hatt behov for å beskytte. Jeg både gleder og gruer meg til svarene vi får på onsdag, og jeg merker at denne uka som kommer imot oss nå, blir tøffere enn jeg hadde forestilt meg. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Akkurat nå føler jeg for å gråte, som ett lite barn, jeg føler jeg ikke har noe som helst og tilby. Jeg strekker rett og slett ikke til, og dette ansvaret på skuldrene mine er vanskelig å bære. Jeg selv har så masse erfaringer ifra livet generellt men absolutt alt jeg har lært nytter ikke i den situasjonen jeg er i, og jeg håper for Guds skyld at pappa ikke enda en gang står ovenfor kampen mot kreften. Jeg tror faktisk ikke vi har krefter igjen til å bekjempe den som sist. Jeg bekymrer meg for fremtiden, og makter ikke tanken på å miste pappaen min så ung og uklar som jeg er. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare meg uten han i livet, jeg er ikke klar ennå til å miste en far. 

Jeg har gruppe på Facebook! Tilbaketillivet heter den og der poster jeg alt nytt som skjer her 🌹❤️

På privaten min stormer det, det skjer saker og ting som ikke bare kan fikses, det er ikke saker man bare kan få ut av verden, slutte å tenke på eller distansere seg ifra. Jeg er vant med å ha det hektisk rent praktisk, og er flink på å ordne opp, men nå går det rent på psyken.

Jeg er sliten, uten å ha gjort noe, og jeg kjenner at valget om å besøke en som er veldig dårlig, ikke førte til noe godt for meg selv. Møtet ble ubehagelig, og ikke som ventet, og jeg innser at jeg ikke kan gjøre noe for dette mennesket akkurat nå. Det er vondt å vite at personen som står meg nær sliter så mye, uten at jeg har innsett alvoret før nå, det er vondt å bare forlate mennesket, og overlate det til systemet. 

Egentlig føles det ut som jeg har jobbet i hele dag, eller sprunget maraton, det kjennes ut som hele kroppen er tom og likeså hodet som er sprengt. Jeg har ikke lyst å gjøre noe som helst, og matlysten er fullstendig borte. Oppi det hele så er det overhode ingenting jeg kan gjøre, og jeg kunne så ønsket at livet bare var fylt med praktiske gjøremål, uten at følelsene måtte involveres. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg er glad jeg kan hjelpe andre mennesker, at jeg kan ta meg av andres problemer akkurat nå, at jeg kan ta disse telefonene og organisere for å gjøre det enklere for andre, det høres helt sprøtt ut, men da handler det ikke lenger om meg selv, og hva som skjer innad i min familie lenger.

Det sitter langt inne å blogge om familien min, og at pappa er syk. Man tror at når mennesker er kreftfri, så er dem friskmeldt og klar for å ta fatt på livet igjen, men det er langt ifra sannheten. Man får skader av behandlingen som man må leve med, kansje resten av sitt liv. Nå håper jeg så inderlig at disse symtomene til pappa bare er slike bivirkninger av behandlingen han har fått, og ikke enda en runde med den forferdelige kreften.

Forrige gang pappa ble syk, ble det enda en ynskyldning til å drikke mer enn noengang, og rusen ble min flukt. Denne gangen er jeg oppegående selv, jeg har lappen så jeg kan kjøre rundt på sykehus og kontroller, og jeg kan ta vare på disse foreldrene mine, men det er fortsatt like vondt.

Jeg merker hvor fraværende jeg er som venn for tiden, og det går altfor lang tid mellom hver gang jeg besøker vennene mine, men akkurat nå er det eneste som frister i rolige stunder, er å ligge på sofaen med tv-en surrende i bakgrunnen og bare slappe av sammen med min kjære.

Mentalt prøver jeg å forberede meg, for denne uka skal både pappa og mamma på sykehuset, det er forferdelig vanskelig for meg å innse at dem begynner å bli gamle, og jeg føler meg som ett lite barn fortsatt som trenger dem så sårt.

Jeg har skapt min egen fallhøyde på mange måter, jeg har vært ute offentlig i aviser, åpen på bloggen og har skreket høyt om denne edrueligheten min og veien fremover, jeg har virkelig brent alle mine broer, og om jeg hadde sprukket nå, hadde jeg måttet flykte landet og komt meg langt bort idet jeg sprakk. 

Det er litt fryktinngytende det jeg driver med, når jeg skriker så høyt at alle hører meg, jeg merker jeg må bli mer bevisst på hva jeg ytrer meg om, hva jeg åpner meg om og hva jeg velger å poste. Denne bloggen er basert på den brutale sannhet, og det vil den fortsatt forbli og være, jeg kommer ikke til å sminke På sannheten eller male ett rosemaleri for dere, og fortelle hvor perfekt og kjekt jeg har det hele veien, og om noe stort skjer i livet mitt, blir det falskt av meg å ikke dele det. Bloggen er basert på min sannhet, mine meninger og min hverdag, og det skal den forbli og være, min sannhet.

Litt etter litt går det opp for meg hvor stor fallhøyden min faktisk er, så stor i kjeften som jeg har blitt, men jeg liker det litt på denne måten. Jeg tenker fallhøyden min gjør at tjangsen er mindre for en sprekk, og denne skammen over å drite seg ut vil hjelpe meg i situasjoner der jeg opplever russug. Å brenne alle broer var en taktikk jeg brukte når jeg kuttet sprøyta også, bare ikke fullt så offentlig som denne gangen, og det har sittet i meg siden den gang da. Jeg håper det varer denne gangen også!

Når jeg snakker med andre med erfaring rundt dette, så blir jeg egentlig mest skremt. Når dem forteller at jeg kommer til å oppleve og kjenne på dette russuget, trangen til rusen og dette savnet nært på kroppen, fordi det har vært fraværende til nå. Jeg er egentlig bare redd for at det skal komme plutselig og som kastet på meg, og dra meg ned når jeg minst venter det. Jeg håper det ikke skjer, og at jeg får freden over meg til å bygge livet mitt opp slik jeg gjør i dag. Men rusen kommer alltid til å være en stor del av meg, og jeg håper jeg slipper å måtte gå igjennom mer dritt på grunn av den.

En ting jeg også håper på, er at jeg skal slippe å måtte betale for fortiden min resten av livet, og jeg selv er min største dommer når det kommer til dette. Jeg håper at jeg en dag slipper denne gruende dårlige samvittigheten, at jeg klarer å gi slipp og tilgi meg selv. Jeg håper denne bloggen kan vise andre at alt er mulig, om man ønsker det nok, det finnes så mange mennesker der ute som kan hjelpe deg når du først står der med lua i postkassen, og uansett hva du har gjort galt, så finnes det tilgivelse der ute og alt kan ordnes. 

Jeg håper denne bloggen kan gi håp og lys, og at mennesker ser at det finnes en utvei. Jeg har funnet min vei, og den er bare min, jeg kan ikke lære andre hvordan dem skal leve ett rusfritt liv, eller hvordan dem skal bli edru. Jeg kan vise at det er mulig, og jeg har mange teknikker som har funket for meg, og andre må bare plukke tingene som kan bli deres vei ut. Om noen hadde komt til meg for ett år siden og bedt meg om å bli edru, hadde jeg bedt dem dra seg ett visst sted, og hadde bare drukket dobbelt opp, for å markere meg, det funker ikke å slutte for noen andres skyld, og jeg sier ikke det blir enkelt, faktisk sier jeg at det blir ett helvete før det blir bedre! Og enten går det bra, eller så går det faktisk over.

Min vei har vært lang og turbulent, så jeg anbefaler virkelig ikke den veien, men jeg har funnet sjelefreden og roen jeg alltid har ønsket men aldri kunne oppnådd, jeg har funnet ut at jeg har det mer morro uten alkoholen, og alt den ga meg, får jeg nå igjennom andre sunne ting, som bygger meg opp og ikke river meg ned.

Jeg har gitt alt til rusen min, og nå orker jeg ikke å gi mer, jeg har tatt tilbake kontrollen og er føreren i mitt eget liv. Å ha kontroll på sitt eget liv er den beste følelsen jeg noengang har følt på, at jeg har penger til det jeg trenger, at jeg har tak over hodet og faktisk eiger huset jeg lever i, at jeg fungerer sosialt og har faktisk så mange venner nå at jeg ikke strekker rundt, men jeg vet jeg har så mange som tror på meg, for første gang. 

For første gang siden jeg fikk barna mine, kan jeg gi barna mine ubetinget kjærlighet . Den kjærligheten som forsvant i rusen, da jeg mistet meg selv og alt jeg eigde. Og det føles så godt å være en ressurs igjen, en man kan stole på, lene seg på og som yter. 

For første gang kan jeg lage en avtale, og faktisk være sikker på å klare å holde den, jeg kan betale mine egne regninger, og jeg vet faktisk på forhånd hvilke regninger som dukker opp. Jeg har ikke angst for morgendagen lenger, eller for de kommende timene for den saks skyld, fordi litt etter litt vet man hva som dukker opp rundt neste sving, og man skaper rutiner i hverdagen som gir trygghet, dette er en viktig brikke for ett menneske som har en innebygd angst, som plutselig og utav det intet kan slå meg i bakken og lamme meg. 

Jeg er en trygghetsjunkie, fordi jeg har hatt kaos i livet og vært utrygg så lenge, jeg behøver disse rutinene og organiseringen rundt meg, jeg behøver å ha mennesker jeg stoler på rundt meg, og for første gang kan jeg gi kjærlighet og tillit på prøve.

Etterhvert som tiden går, så blir den nye normalen å ikke ruse seg, denne automatikken blir borte, og etterhvert blir jeg friskere og friskere, og friere og friere. Denne redselen kommer til å gi slipp på meg, etterhvert som jeg blir tryggere på min egen styrke, og blir bedre og bedre kjent med meg selv. Det kommer til å ta lang tid, men drømmen er å få lov å leve ett rusfritt liv resten av livet mitt, drømmen er å fortsette akkurat slik jeg har det akkurat nå, og aldri se meg tilbake, men aldri glemme hvor jeg kommer ifra og hva jeg er laget av. Det er drømmen!

Jeg har gruppe på Facebook! Tilbaketillivet heter den og der poster jeg alt nytt som skjer her 🌹❤️

Jeg sitter i en situasjon jeg aldri har vært i før, jeg har erfaring med rus, angst og traumer, jeg vet hvordan jeg skal forholde meg til disse tingene, jeg vet hvor skoen trykker og jeg vet hvordan jeg skal oppføre meg rundt dette. 

I dag skal jeg møte ett menneske som er meg nær, og jeg fatter ikke hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal oppføre meg i møtet med dette mennesket og jeg kjenner på dette at jeg er en forferdelig pårørende. Jeg har funnet ut at når mennesker blir alvorlig psykisk syke så kan ikke pårørende gjøre noe som helst, og man blir hjelpesløs i situasjonene. Man har ingenting å stille opp med, og man er helt avhengige av systemet rundt og psykriatrien. 

Jeg er redd for hva som møter meg, redd for å si noe feil eller trigge frem reaksjoner jeg ikke såg komme, men på samme tid så har også jeg ett behov for å være der, støtte og vise at vi er mange rundt dette mennesket. Jeg gruer meg, men gleder meg på samme tid, og jeg aner ikke hva jeg har begitt meg selv utpå. Usikkerheten rundt dette når mennesker blir alvorlig syke, er uutholdelig, man vet ingenting, og det finnes ikke prognoser som når det er fysiske skader, det finnes ingen utskrivelsesdato der man kommer ut og ferdigbehandlet og frisk, og man vet aldri hvordan det vil ende. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Når noen blir alvorlig psykisk syke så går det utover hele familien, alle går i uvisse, og ingen har svarene pårørende trenger. Det er uhyggelig å vite at noen som er nær deg går med tanker vi ikke kan hjelpe med, at alt skjer i hodet, og at vi må legge alt i systemets hender, man blir rådvill men det finnes ingen svar. 

Jeg kjenner på dette at jeg kansje ikke burde sette meg i denne situasjonen, at jeg kansje ikke er sterk nok selv, at dette vil trigge frem noen følelser jeg kansje kunne vært foruten, men livet skjer og jeg som en av dem nærmeste må trå til med det jeg kan. Jeg håper dagen byr på positive overraskelser, og at det går bedre, fremover, jeg håper at dette mennesket skal få slippe disse tingene som bare foregår i eget hode, og får fred og ro over seg til å bli frisk, jeg krysser alle mine fingre og tær for at det finnes medisiner som kan redde livet til dette mennesket, for vi trenger det virkelig <3 

Jeg har gruppe på Facebook! Tilbaketillivet heter den og der poster jeg alt nytt som skjer her 🌹❤️

Kveldene blir mørkere og mørkere ute, og da oppstår noe som ikke skjer ellers, tankene får vandre fritt og når man er aleine, så er man faktisk helt aleine med tankene sine. Min kjære har sovnet for kvelden og jeg ble sittende og fundere på hvor anderledes livet mitt ser ut nå, og hvor jeg faktisk kommer ifra. Det har vært en lang vei hit, og jeg har måttet gå i meg selv mange ganger for å hente styrke jeg aldri trodde jeg hadde.

For bare 291 dager siden hadde jeg faktisk ingenting å leve for lenger, alt hadde gått rett vest, og jeg var i ferd med å drikke meg ihjel, jeg tok meg selv i å ikke bry meg lenger, og det skremte meg at om noen hadde tilbydd meg heroin i en sprøyte den gangen, så hadde jeg sikkert tatt den imot. Helt uten å nøle, hadde jeg tatt imot noe som ville drept meg, fordi jeg ikke brydde meg. 

Mitt største mareritt da jeg var skikkelig på kjøret, var å dø av det jeg inntok, at barna mine skulle få vite at mammaen deres døde av rusen, som hun hadde valgt foran dem. Denne tanken skremte meg mest av alt, det at jeg hadde mistet dem på grunn av rusen, og skulle dø av den, hvordan ville dem taklet dette? Hadde dette ført til at dem trodde det var deres feil at jeg døde? Hvordan skulle dem leve videre, uten å forbinde mamma med rusen? 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Visst jeg dør i natt, så dør jeg med stolthet, jeg er edru, jeg har klart meg, og jeg står for den jeg er, jeg har så mange ting å leve for, og så mange å hjelpe i fremtiden, jeg har så mye å gå på og så mye å gi!

Visst jeg dør i natt, så vet jeg at barna mine har hele og den komplette sannheten om meg, og hva som skjedde den gangen da jeg mistet dem, slik at dem slipper å sitte med mange ubesvarte spørsmål.

Visst jeg dør i natt så vet jeg at jeg har så mange rundt meg som ville sørget, og jeg vet også at ikke alle ville hevet skuldrene sine og sagt at det var ventet at jeg døde, på grunn av det harde livet jeg levde, som mange ytrer når rusmisbrukere dør. 

Visst jeg dør i natt, så vet jeg at det dårlige ryktet jeg alltid har hatt ikke finnes der ute lenger, at folk ser på meg med andre øyner nå, og dem stoler på denne forandringen min, visst jeg dør i natt så dør jeg med stolthet og med ett renvasket navn. 

Alle disse tingene jeg har fått oppleve de siste 291 dagene hadde jeg aldri fått oppleve om jeg fortsatte med rusen, og selv legen bekreftet at jeg ville dø snart om jeg fortsatte. Jeg har gått ifra å ligge hjelpesløs i sengen etter en omfattende ryggoperasjon, og med en blodsykdom som holdt på å drepe meg, jeg har klart å komme meg opp på beina igjen, fått trent meg opp fortere enn de fleste ville, fordi jeg nekter å gi meg. Jeg har fått oppleve det å ta lappen, kjøpe meg en bil, lage ett normalt hjem der jeg føler meg trygg og jeg har hatt muligheten til å betale for vinduer i huset vi eiger. 

Økonomisk trygghet er en viktig faktor for å klare seg selv i livet, og jeg har helt selv gått ifra å være gjeldsoffer til å være kredittverdig, nok til å kunne kjøpe meg disse tingene vanlige mennesker med jobber kan, og mange tar disse tingene som en selvfølge, og en normal ting for ett voksent menneske, men disse tingene har vært helt uoppnåelige for ett menneske som meg. Jeg har gått ifra ingenting til alt, på rekordfart, og viss jeg dør i natt, så dør jeg ikke med sur gjeld hengende etter meg, og jeg har faktisk noe å etterlate barna mine med.

Visst jeg dør i natt så vet jeg at jeg har gjort mitt beste for å gjøre opp for alt jeg har gjort i fortiden, og jeg vet også at hele min historie ligger her, og jeg håper jeg blir husket for noe mer verdig enn fortiden min, jeg ønsker å bli husket for den jeg er i dag, og ikke den jeg var før, og dette jobber jeg med hver eneste dag!

Jeg har gruppe på Facebook! Tilbaketillivet heter den og der poster jeg alt nytt som skjer her 🌹❤️

Barna mine har ikke fått den beste starten i livet, dem lever også med oddsene imot seg, og er barnevernsbarn. Barnevernsbarn får en rocky start på livet generellt og får andre utfordringer enn andre barn som vokser opp i en trygg familie med alt på stell. Det var ikke slik for mine barn, og dem opplevde å bli tvangsplasserte bort ifra alt dem kjente, alle venner og all familie ble revet bort fra dem når dem var veldig små, og helt uskyldige oppi det hele. Ingenting med situasjonen min var deres feil, og dem ble bare offer for at jeg valgte rusen isteden for å være hjemme med dem, som jeg hadde vært i flere år.

Jeg kommer alltid til å hate meg selv for det som skjedde, men er glad for at jeg aldri rusa meg sammen med dem, eller lot dem bli vitne til problemene mine, jeg vernet dem fordi jeg selv har vokst opp med rusen nært på kroppen. Jeg var fraværende, jeg stakk av for å ruse meg isteden for å passe på dem, som ble overlatt til foreldrene mine, jeg var fraværende følelsesmessig, og jeg kommer aldri til å tilgi dette sviket. 

Barna mine har hatt det fantastisk bra, dem har fått vokse opp med familier som på ekte elsker dem, og gjør alt for dem, og på mange måter har barna mine dobbelt opp med familie. Det gjør vondt å ikke være mamma, når man har vært det i noen år, og plutselig står der uten dem, for aldri i min villeste fantasi kunne noen ta ifra meg barna mine, som var mitt alt. Vi er i en spesiell situasjon, og min rolle som mor har vært igjennom prøvelser i alle disse årene, for hva er min rolle oppi det hele? Når jeg er på besøk hos barna mine, hva skal jeg bidra med, hva skal jeg tilføre dem slik at dem husker meg? Hva når dem begynner å kalle noen andre mamma? Hvordan skal jeg klare å legge bort mine problemer når jeg er sammen med barna mine? Og hva skal jeg gjøre med denne sannheten som ligger oppå oss som en stor mørk sky?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg har valgt å være brutalt ærlig ifra første stund med mine barn, og jeg har sagt hundrevis av ganger at dem må spørre meg om det er noe dem lurer på, og jeg er redd dem sitter med tanker som dem ikke våger ytre fordi dem er redd for å såre meg, det er mitt værste mareritt, fordi det var der alle mine problemer startet! Barna skal aldri tvile på hvor høyt jeg elsker dem, og at det ikke var fordi jeg ikke var glad i dem, at dem måtte flytte. Jeg tenker at denne bloggen kan være svaret på mange av spørsmålene som kommer, og jeg har faktisk datteren min i ryggen når det kommer til blogg, og utlevering. Og hver gang hun skriver at hun er stolt av meg får jeg belønningen, kjærligheten og alt jeg behøver, for dem er det viktigste oppi alt.

Barna er det vondeste for meg å snakke om, tiden den gangen er helt forferdelig å tenke på, og fortsatt har jeg noen bilder oppi hodet jeg ser for meg når jeg kjenner en viss lukt, eller noen sier noe spesielt. Jeg har traumer, som jeg nå arbeider meg igjennom, og denne bloggen blir en viktig portal for dette. Akkurat nå føles det ikke så vondt å skrive dette innlegget, som første gangen jeg satt her og gråt og skrev, jeg får det på avstand, jeg forstår mer av hvorfor det ble slik, og jeg innser at jeg ikke kan gjøre noe med fortiden lenger, jeg må legge alt dette agget, i å bli bedre, og det akter jeg å gjøre. 

Barna kommer alltid til å være der, jeg kommer aldri til å miste dem, selvom dem er på avstand, og snart er dem voksne nok til å bestemme saker selv. Jeg akter å jobbe dritten av meg, for å bli bedre og sterkere, og jeg har alltid disse to menneskene i bakhodet imens jeg arbeider med meg selv, for dem er tross alt det viktigste jeg har i livet mitt <3 jeg er en stolt mamma! Jeg har tatt noen dårlige beslutninger i livet, men jeg står fortsatt sterk her, og jeg håper barna mine kan lære av historien min. Jeg er imot å skåne folk ifra sannheten, for den kan bære på svar som unngår at barna mine sitter med tanker som er skadelige for dem. Jeg ønsker å vise at det er greit å drite seg ut, så lenge man lærer av det, og blir sterkere!

Jeg har gruppe på Facebook! Tilbaketillivet heter den og der poster jeg alt nytt som skjer her 🌹❤️

Det går ofte hett for seg i livet mitt og i dag satte jeg meg i bilen og kjørte for å gi bilen en trengende vask, oppi hodet var jeg irritert og frustrert og disse høye lydene av å sitte inni denne vaskemaskinen og du nesten lurer på om vinduene holder mål eller vil knuse i tusen biter var beroligende!

Å få noe annet å tenke på er en teknikk i seg selv, for oppi situasjonen er frustrasjonen altoppslukende og det eneste du ser er problemet som er foran deg. Når denne overdøvende lyden hamret rundt meg fant jeg fred.

Jeg er skrudd sammen på en rar måte og det er selv vanskelig for meg selv og forstå, jeg har en tendens til å tro at menneskene rundt meg vet alt, uten at jeg faktisk har sagt det til dem. Dette utløser frustrasjonen og når man er stresset ifra før så kan det ofte smelle for meg! I dag valgte jeg riktig. Isteden for å dra ut konflikten så dro jeg i vaskehallen med bilen og lot meg selv få en støyende pause til å tenke meg om. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette livet er slettes ikke bare en dans på roser, og det har jeg ikke tenkt til å late som heller, ofte renner det fullstendig over for meg, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke vant med å stå i situasjoner uten å rømme, det er første gang alt for meg, og det er forvirrende. Det er så mange ting som skal læres, ofte på den harde måten, og det er om å gjøre og lande på beina hele veien. Verden går så vanvittig fort! Ukene suser forbi, og jeg glemmer de viktige tingene på veien ofte, disse tingene som er viktige for meg blir satt bakerst automatisk, og jeg kommer på etterskudd hele veien, jeg føler ikke jeg strekker til alltid, og blir veldig frustrert. 

Det er en kunst dette og forholde seg til andre mennesker, jeg er vant med å forholde meg til min gjeng, og thats it! Jeg satt jo innendørs hele året, og gikk vell på butikken kansje 3 ganger per år, jeg har kommet langt iforhold til hvordan det var før, men  ennå har jeg en lang vei å gå når det kommer til kommunikasjon og samhandling med andre mennesker.

Det kom noe godt utav denne eksplosjonen, og nå står bilen nede ren og pen, og hjemmet mitt er forholdsvis bra det også! Dagens lærdom er å dra i vaskehallen og høre på støyen når kaoset omringer en 😉 

Jeg har gruppe på Facebook! Tilbaketillivet heter den og der poster jeg alt nytt som skjer her 🌹❤️

Hittil i dag har jeg hentet ett stort salongbord, ett nattbord, en stor palme og flere pyntesaker og fått på plass i en leilighet! Jeg har også vært på Kulatoppen omsorgssenter og gitt dem en hel kasse med bakevarer og en pose full i godsaker! En søndag helt utenom det vanlige, for søndager bruker å være kjedelige! 

Huset mitt ser ut som ett bombet horehus (om det er lov å skrive), og det lider av at jeg er så opptatt som jeg er, det flyter over og jeg tar ikke imot besøk uten å være skamfull når det er slik rundt oss. Vi må skjerpe oss på dette punktet, og vi satser på å bruke søndagen på å hente oss innigjen her hjemme, komme i orden og bli klare for atter en ny uke i denne tilværelsen. Jeg takler rot veldig dårlig når jeg er edru, for når jeg er full kan det gjerne være kaos rundt meg, men når jeg er oppegående, så liker jeg å ha system rundt meg. Det er sant som dem sier at er det kaos i hjemmet, er det også det i hjernen, og det stemmer ganske så godt for meg.

Nå er jeg inni en forvirrende periode i denne prosessen, ting som før ville gitt meg russug gjør det ikke lenger, og de tingene jeg slet med før går som en lek, jeg går alltid med en redsel i kroppen for å feile, og når kroppen ikke reagerer som den gjor før, så tar det tid å lære seg de nye signalene. Jeg blir fortsatt like irritert over fyllesamtaler som kommer i helgene, men jeg er glad for at de fleste har tatt hintet, men jeg har en vei å gå fortsatt når det gjelder mine egne grenser. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det nye livet som det tross alt er farer godt med meg, og jeg føler meg så inkludert og respektert hvor enn jeg drar. Jeg blir godtatt på en helt ny måte, og ikke minst blir jeg lytta til fordi det jeg sier faktisk er viktig. Jeg gleder meg til hver eneste dag her på kloden, og jeg har mer livslyst enn noengang, det bare stiger og stiger dette her, og tiden går altfor fort! Jeg kunne ønske jeg fikk gjort mer om dagene, og kunne ønsket jeg hadde en og delegere bort litt arbeide til, men alt ordner seg til slutt 🙂 

Jeg tror meningen med livet er å nyte disse øyeblikkene med sjelefreden, hvor enn du måtte være, det å faktisk være tilstede der du er, og ser alt det vakre rundt deg, jeg tror meningen med livet er å finne sin egen vei til lykken, og hjelpe andre mennesker rundt deg som sliter. Å være ett medmenneske er noe jeg setter veldig høyt, og streber etter å være ett av dem hver eneste dag jeg lever!

Her er bakeren på Bryggja som jeg skriver så varmt om! Han gjør det mulig for meg å gjøre det jeg gjør! Uten han hadde jeg ikke kunnet gitt bort så mye godt hver eneste uke til mennesker som virkelig trenger det, jeg er så heldig som har fått denne mannen i livet mitt, og det er en glede å kjøre til Bryggja flere ganger i uka og hente med denne karen her! <3 

Jeg har gruppe på Facebook! Tilbaketillivet heter den og der poster jeg alt nytt som skjer her 🌹❤️

Uka som har gått har vært fylt med aktiviteter for meg, jeg har fylt en hel leilighet med ting man trenger for å bo, og har samlet inn ting for å bedre trivsel for ett menneske som faktisk fortjener det, og jeg føler denne uka har vært givende på mange måter. Jeg har kjørt rundt på oppdrag og har selv stått i en krise da pappa har blitt syk og en i nær familie hadde trøbbel, så en periode stod jeg faktisk og ikke ante hva jeg skulle gjøre, eller hvor jeg skulle starte. 

Denne uka har vært spesiell, fordi jeg selv har opplevd sorgen, jeg selv har hatt kaos her hjemme, og på samme tid yte til dem som stoler på meg. Denne situasjonen er helt ny, og det vil ta tid og lære alle disse tingene, slik at jeg selv ikke blir sittende gråtende om kvelden fordi jeg er fullstendig ferdig for dagen. Lite ante jeg hvor dårlig pårørende jeg selv er, før jeg stod der selv. 

Uka startet jo med at jeg var fylt med motivasjon og gnist, etter å ha vært en hel helg sammen med disse som forstår og står for det samme som meg, det ga slike inntrykk at jeg faktisk har brukt hele uka til å ta det innover meg, ja jeg er litt treig på det punktet. Energien jeg hentet der har jeg brukt denne uka på å få ting ut i livet, møter med systemet og organisering som jeg har fått en teft for. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foringene til vinduene har komt, men dem er plasserte i kjelleren, dette passer helt perfekt for meg, da jeg trodde dem kom til å stå ulike steder her i huset, og gi irritasjon. Så nå må det planlegges fremover når vi har tid til å starte på dette arbeidet og få vinduene ferdige, og legge bort enda en byrde som er over skuldrene våres.

På fredag ble jeg invitert i møte med ei dame ifra nav og gutta fra kalkutta, og jeg tar alltid med selv i å sitte å tenke hvor surrealistisk alt er rundt meg. Om jeg var i møter med systemet før, var det som regel for å kjefte fordi jeg ikke hadde fått det jeg ønsket, og nå sitter jeg der som en del av noe større enn meg selv, jeg har faktisk en stemme, som blir hørt. Det er utrolig givende og styrkende for meg å sitte å snakke om noe som jeg genuint tror på og brenner for! 

I går kjøpte jeg meg tidenes dyreste mobil, bare for å kunne ta skikkelige bilder og by på når jeg er så aktiv på sosiale medier. Så fint har man altså fått det, men jeg ser på dette som en stor belønning for edruskapet mitt. Jeg får ett kick av å gjøre ting jeg aldri fikk gjort før, og dette året har jeg brukt altfor mye penger! Jeg har kjøpt bilen, jeg har tatt sertifikatet, jeg har byttet alle vinduene her, vi har kjøpt oss akkurat det vi behøver av klær og utstyr, som har blitt nedprioritert når rusen kom først, og vi har lagt mye penger i arbeidet jeg driver med, og leiligheten våres som er hjemmet vårt. 

Det føles godt å føle seg normal, selvom jeg ikke liker å bruke dette begrepet. Jeg føler meg ikke anderledes på den måten lenger, jeg står ikke utenfor, jeg kan gjøre alle disse tingene normale mennesker kan, og disse tingene jeg bare drømte om før, kan jeg faktisk gjøre. For meg er det viktig at jeg kan gjøre det om jeg vil, så nå er jeg plutselig sugen på å ta båtsertifikatet, dykkerlappen, våpenløyve, og alle disse tingene jeg hørte andre kunne gjøre før, men aldri i verden trodde jeg ville kunne noengang. 

Uka som har gått har gitt meg mer troen på forskjellen jeg kan utgjøre, bare ved enkle og små grep. Jeg har så mange prosjekter på g, og det er så mange ting jeg ser jeg kan gjøre i fremtiden, for å endre noe. Jeg gleder meg til å ta fatt på en ny uke, og det eneste jeg har for fore er at både mamma og pappa skal på sykehus igjen, og jeg gleder meg til å få noen svar, slik at vi kan forberede oss til fremtiden. Å gå i uvisse er det værste jeg vet! 

Uka mi har vært begivenhetsrik! Og jeg håper dere også har hatt en utfordrende men kjekk uke <3