Det er ikke ofte jeg setter meg ned og teller uker lenger! det var oftere den første tiden, da jeg telte helgene jeg hadde vært edru på rad. I dag satt jeg meg ned og telte og forunderlig nok kom jeg frem til at jeg har vært edru 50 helger på rappen! og jeg tar meg selv i å bli like forundret hver gang fordi det ikke føles så lenge. Jeg har opplevd så mange ting og livet ellers er totalt forandret, jeg har gått på så mange smeller og bekjempet store demoner, jeg har opplevd ekte lykke og ektefølt rus uten rusen, og livet er så komplisert men på samme tid så mye enklere nå. ALT er forandret i livet og ting som ville veltet hele lasset mitt før tar jeg nå som en liten utfordring, jeg har på mange måter flere hester og spille på om dere skjønner? For når man har lite ifra før så skal det så lite til for å ende i kjelleren om noe skjer, nå går jeg lettere videre og finner gleden i de andre tingene jeg har foran meg. 
Psykisk er jeg mye sterkere uten rusen, den har skylden i mye av angsten jeg har opplevd igjennom livet, den har trigget angst i meg hver eneste dag, og uten den er det bare traumene jeg må bearbeide. Jeg er ikke lenger redd for å gå i butikken, eller møte mennesker på gata, jeg møter med ett nytt ansikt og hevet skuldre, jeg er ikke lenger redd for å være meg selv, og har funnet ut at jeg er god nok som jeg er. Jeg føler ikke dette behovet for å være noen andre enn jeg er, som å skjule rusmisbruket mitt eller følelsene jeg bærer på, jeg får alt ut her på åpen blogg og skammer meg ikke på samme måte lenger.
Den fysiske helsen min er ikke bra nå når det er kaldt ute, og jeg blir satt på prøve hver eneste dag! Jeg verker som aldri før og er stiv som en stokk. Jeg har nå valgt og ta hensyn til meg selv, ta ting i eget tempo og jeg tenker hele tiden på hvor ille dette kunne gått! Det er masse mennesker der ute som har samme skade i ryggen som meg, og som i dag sitter i rullestol. Utfallet av blodsykdommen i tillegg til skaden i ryggen kunne endt fatalt for meg, og jeg har lært meg og sette pris på kroppen som den er. Jeg har brukt for lang tid på å hate kroppen etter vektoppgangen på 26kg, og er ferdig med denne fasen, og ser på vekten som en prosess for å redde mitt eget liv. Jeg har tross alt gått igjennom 4 cellegiftkurer, 1mnd med kraftige steorider og mange blodprøver flere ganger iløpet av uka, jeg har bodd på legekontorene og på sykehusene, og nå er jeg friskmeldt og relativt oppegående for en person med knekt rygg og dømme. Jeg har lært meg å sette pris på hvor sterk kroppen min er, for jeg tror de fleste hadde bukket under med tanke på hvor mye gift jeg har inntatt, og hvor langt nede alle verdiene i kroppen var, de fleste hadde nok ikke tålt det kroppen min har klart, og nå er jeg klar for å sette pris på den isteden for å hate den. Autoimmune trombocytopeni er ikke noe å spøke med. 
Jeg har endelig innsett at jeg aldri kommer meg tilbake til gamlejobben min, og ser på alt det jeg gjør på frivillig basis som min jobb, jeg må gjøre det for å ikke gå på veggene, jeg er skapt til å jobbe og arbeide, og er glad jeg har alternativer i det jeg gjør nå, for dagene hadde vært lange nå når min kjære også har fått seg en jobb og er borte hele dagene. Vi har en plan, en konkret plan for fremtiden, og det føles helt ufattelig rart at alt er på stell og at vi har råd til å ikke grue oss til denne julen, regningene våres er betalte, vi vet at vi også kan betale de som kommer, vi har mat på bordet og strømmen er betalt, alle disse tingene er uvant når man er vant med kaoset rusen fører til.
I det gamle livet mitt hadde jeg en konstant bekymring der jeg bekymret meg for fremtiden og dagen i dag, jeg gikk med en klump i magen hele tiden, og den er nå borte med rutinene og de fastlagte planene våres, vi kan spå noen dager frem i tid, vi vet det ikke kommer store bomber våres vei, og jeg setter pris på denne tryggheten dette gir. Det vil ta lang tid og bli vant med å være trygg, og jeg venter egentlig på den dagen min kjære bare går ifra meg helt uten grunn, eller jeg ødelegger noe og mister alt, jeg er ikke vant med dette med trygghet og kjærlighet, det må læres som alt annet i dette livet.
I dag skal jeg feire 50 uker på rad i rusfriheten, jeg som aldri trodde jeg ville klare 4 på rad! Jeg som ikke trodde det var håp for slike som meg, og som ikke kunne se en fremtid, jeg som trodde jeg ville dø riktig ung og ikke hadde disse mulighetene andre hadde. Jeg trodde ikke på kjærlighet og jeg trodde ikke det var mulig og leve uten rusen, jeg har bevist for meg selv at jeg er god nok og fortjener dette her, men det har tatt lang tid og jeg har en lang vei og gå videre! Ønsket mitt er at noen vil lese dette, innse at dette like godt kunne vært dem! For når det er mulig for meg, så klarer alle dette. Man må aldri miste troen, og uten håpet klarer man ingenting.. jeg håper jeg kan spre litt håp og ett lys, slik noen andre gjor for meg den dagen jeg låg der uten. 