Angst skal ikke ties ihjel! Åpenhet og ærlighet kan redde mange liv

Reklame | Ellos.no

Jeg har hele mitt liv, ja helt siden jeg var 4-5år slitt med angsten i kroppen, og har vært igjennom ganske så mange ulike typer angst også, og det er virkelig ikke noe jeg unner selv min værste fiende å ha. Det er hjernen som jobber imot kroppen din, på samme måte som blodet mitt dreper seg selv, og det er vanskelig å komme seg utav det. Blodet mitt kan dem gi meg medisiner for og prøve ut forskjellige typer behandling, det er på en måte en behandling for dette og dem tar det på høyeste alvor, men angsten er en helt annen sak, for den er det bare jeg som kjenner på og ser. Det er så greit med ryggen, den er knukket rett av og jeg blir tatt alvorlig når jeg forteller at jeg har smerter, og dem strekker seg lengre enn langt for å hjelpe meg om jeg trenger hjelp. Jeg har hjemmesykepleie som kommer når jeg trenger medisiner og jeg blir passet på, fordi det er en fysisk skade. Det du ser tar du mer på alvor, og angsten er skjult inni meg, så ingen kan se den. Da er det vanskeligere også å bli tatt på alvor og få behandling for den. Jeg skal mye heller ha store fysiske skader enn å ha angsten som ingen andre kan forstå eller sette seg inni, det er som om det ikke er greit å snakke om den, da ønsker du bare oppmerksomhet og lager drama, du er ekstra om du sier du har angst, og du blir ikke forstått om du ikke dukker opp på en avtale. Om jeg ringer i dag og sier at jeg ikke kan komme til en time fordi jeg har vondt i ryggen, får jeg en ny time med en gang, men om jeg hadde sagt at jeg ikke kan komme på grunn av angsten, hadde historien blitt en helt annen. Det er så lite forståelse der ute, og jeg håper at dette forandrer seg etter jo flere som står frem og forteller historiene sine. Angsten er noe som kommer igjen og igjen, og man kan gå i lange perioder og tro man er kvitt denne djevelen som sitter på skuldrene dine hele veien, men den dukker opp igjen.

Angsten slår deg helt fullstendig ut som menneske, den er lammende og du klarer ikke å gjøre de normale tingene man bruker å gjøre, man klarer ikke å møte til avtaler man har, man slutter å ta telefonen når noen ringer, og man starter å isolere seg fra omverdenen sammen med angsten sin. Selv de små tingene som å gå i postkassen eller svare når noen ringer på, blir store byrder som man ikke orker. Panikken står i halsen bare noen sender deg en melding, og man distanserer seg fra omverdenen litt etter litt. Man gir etter for angsten fordi den er så stor, og til slutt sitter man bare aleine med denne, og den tar over all makten over deg. Jeg har vært heldig for jeg har presset meg selv hele veien, og jeg vet kuren på min egen angst. Men veien tilbake til angsten er kort når jeg blir sittende inne i samme miljøet hele tiden, og uten noe å gjøre. Når jeg ikke er sosial og ute så går det bare noen få dager så er angsten tilbake og det blir vanskeligere og vanskeligere og komme seg ut. Jeg har bilen nå og bruker den aktivt for å ikke bure meg inne, for jeg vet hvor katastrofalt det blir, jeg orker ikke å la angsten min vinne over meg flere ganger, da den har kontrollert mesteparten av livet mitt, og jeg vet hvor kort veien tilbake er! Jeg er heldig på denne måten at jeg vet hva som trigger min angst, og kan dermed gjøre noe med det, men jeg vet også hvordan det er når man ikke har hjelpemidlene eller kapasiteten selv til å innse hvor ille det er. Jeg ønsker åpenhet rundt dette, og man skal ikke føle seg som en dramaqueen bare fordi man åpner munnen og sier man kjenner på denne angsten! Den har drept alvorlig mange mennesker, og jeg tror åpenhet er kuren for denne lidelsen som ødelegger mennesker bit for bit. Man blir spist opp innvendig og mister sin egen personlighet på reisen, angsten tar alt ifra deg, og det er på tide å snakke åpent og ærlig om dette! Angst er jævlig, og det er ikke kult! Jeg har hørt at mange mener unge mennesker syns angst er kult, og det tror jeg virkelig ikke. Mennesker som har virkelig angst, vet at det er langt ifra kult å ha dette.

Jeg er kjempelei av å tie ihjel ett stort problem! Jo mer vi tier dette ihjel, jo flere mennesker mister vi! Jeg kjenner såpass mange som sliter seg ihjel av en angst dem ikke klarer å jobbe med, og det er så mye skam rundt dette. Jeg ønsker at det skal være like normalt å gå til legen å si at man har angst, som at man sier at man har smerter andre plasser på kroppen. Jeg tenker at en brukket rygg kan man gjøre noe med, så da burde angst også være en ting man kan behandle og snakke åpent om også.

Reebok Classic//Vertbaudet//Twist & Tango//Twist & Tango

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg