Jeg vil tørre å påstå at jeg har prøvd alle ulike måter og håndtere min psykiske helse på, og har i mange år arbeidet hardt for å fortrenge fortiden. Den vil alltid hjemsøke meg når jeg minst venter det om jeg ikke starter å bearbeide disse spøkelsene som ligger der, og ofte opplever jeg å komme på ting som har skjedd men som jeg har lagt i glemmeboken, ikke fordi det ikke har preget meg men det har skjedd så mange ting som jeg bare har bedøvet bort i rusen og prøvd å glemme så hardt at jeg har klart det. Jeg tenker det er en dårlig måte og håndtere ting på, og er klar for å bekjempe en og en ting. Jeg er ikke ett menneske som gjør noe halvveis, og jeg bruker dette til min egen fordel as we speak! Det er på tide og gjøre ett oppgjør med fortiden slik at jeg kan gå videre og forstå hvem jeg er og hvorfor det har blitt som det har blitt.
Denne lørdagen her føyer seg inni en av de beste dagene jeg har hatt på veldig lenge. Vi har bestilt pizza og bare vært her sammen vi to <3 det flyter over på bordet foran oss men vi ofrer det ikke en tanke. Det stormer rundt oss utenfor, det lyner og tordner og det smeller i huset i de sterkeste kastene, men vi enser det ikke. Jeg er tilstede i øyeblikket, jeg er her og nå og det er nok for meg, jeg kjenner på forelskelse i mannen ved siden av meg, min største støttespiller og partner in crime, vi begge har en fortid men har jobbet sammen siden den dagen vi møttes med å bygge hverandre opp og se det positive i alt. Jeg kan alltid regne med denne mannen som sitter ved siden av meg, jeg vet han aldri viker min side når jeg behøver han, og selvom vi ikke er stormende forelsket døgnet rundt så har vi funnet måter og vise hverandre kjærligheten til hverandre på, som ingen andre kan forstå. Vi behøver ikke å si så mye, vi bare vet vi har hverandre og at vi jobber sammen for noe som er større enn oss, og det føles godt å ha noen som virkelig forstår en, og som aldri dømmer.
Programmet «hver gang vi møtes» snurrer på tv-en og jeg kjenner for første gang på lenge at jeg virkelig slapper av, og etter en dårlig periode var det dette jeg behøvde mest. Jeg kjenner virkelig hvor slitsomt det har vært og gå og slite, men er glad for at jeg har funnet denne åpenheten og ærligheten som jeg deler på denne bloggen her! Uten den hadde jeg fortsatt levd i fengselet jeg laga meg selv, uten å fortelle noen om noe, og gått på smeller etter smeller uten å forandret meg. Jeg makter ikke lenger å gå i mitt gamle mønster, og etter 18år så har jeg forstått at det ikke fungerer for meg, jeg ønsker bare å være tilfreds med livet mitt, finne roen i hverdagen og nyte denne tilværelsen som jeg er så heldig og få leve. Det skal ikke så mye til ofte, en pizza foran tv-en sammen med sin bestevenn og kjære på en lørdagskveld, så får andre bare feste og ha det morro, for dette er så mye mer verdt en rusen som har ødelagt alt jeg har hatt. Dette er som balsam for sjelen og en etterlengtet avkobling! Virkelig deilig! 
