Jeg bryr meg ikke om hva andre mener om meg

Om jeg skulle bry meg som andres meninger, så hadde jeg ikke vært her i dag, jeg hadde gjemt meg i leiligheten og aldri gått ut, jeg hadde fortsatt hatt denne fryktelige angsten som hindret meg i alle sosiale sammenhenger, og jeg hadde måttet sende min kjære for det enkleste som å handle, jeg hadde fortsatt å leve i det fengselet av angst og redsler, men jeg har valgt å gjøre noe helt utradisjonelt og utenom det vanlige. 

Om jeg skulle sittet her og tenkt igjennom alt jeg deler, og plukket alt isammen før jeg hadde våget, reflektert over om jeg ønsker å høre igjen innleggene 15år senere, så hadde jeg ikke klart å laget en åpen blogg om mine problemer. Jeg hadde fått tidenes skrivesperre om jeg skulle grublet ihjel alt jeg åpner opp om, og hele poenget med denne bloggen hadde blitt borte.

Alt som skjer i denne prosessen er veldig ekstremt, det er til og ta og føle på, og noe helt fullstendig nytt for meg, jeg har aldri følt mange av tingene jeg føler, jeg klarer ikke å plassere dem, fordi dem er helt nye for meg, og ingen fortalte meg dette før jeg plutselig stod der med disse rare tankene. Ingen fortalte meg om marerittene man ville få, og at man vil drømme om rus lenge etter ruskutt, og jeg finner heller ingenting om dette på Google. Mye av informasjonen som ligger i denne bloggen får man ikke andre steder, dette er real life, og uten filter, og jeg er ikke lenger redd for å utlevere meg på denne måten.

Hele familien min støtter denne bloggen, dem står i ryggen min, og er der for meg 🙂 bloggen har blitt en familieting, og jeg deler også reisen vi som familie er igjennom, der ting må læres på nytt og forholdene våres må igjennom store endringer. 

Jeg føler jeg har vært igjennom en ekstrem forvandling, så ekstrem at jeg blir forvirret til tider, jeg føler på ting og får nesten dårlig sanvittighet, fordi jeg føler jeg har kommet for langt for å ha slike følelser, plutselig står jeg i en situasjon og blir kastet rett tilbake, og jeg ser hvor fort det kan gå, og hvor andre også tråkker feil på veien mot rusfrihet, for om jeg selv ikke hadde vært bevisst, så hadde jeg også falt for disse mønstrene selv. 

Bloggen har lært meg at åpenhet er den eneste veien for meg, foruten den så hadde jeg fortsatt i det samme mønsteret mitt, der angsten for mennesker alltid ville vinne, og kuet meg, men jeg føler på en narsissistisk måte at når jeg sier noe høyt og til dere, når jeg legger det ut offentlig så alle kan lese det, så hjelper det meg på en forunderlig måte. 

Min angst har vært hemmende og kuende, og i lange perioder har den vært det eneste jeg kunne se, jeg kunne ligge inne i 6mnd i strekk uten å få det med meg, jeg har måttet trene meg på og gå i butikker igjen, og tatt den kampen tusenvis av ganger, men etter jeg startet dette har jeg følt på en angstfrihet, og ikke bare på rusfriheten som jeg setter så høyt. Alkohol er bare ett symtom, og om man ikke behandler hele mennesket, kommer man ingen vei. Jeg kunne gjerne bare sluttet å drikke, lagt det bak meg og gått videre, men jeg ønsker å gjøre en forskjell for andre også.

Når jeg klarer å åpne opp gamle sår og skader, brette det ut på blogg og helbrede meg selv. Når jeg klarer å gå igjennom traumene mine, og bit for bit uskadeliggjøre dem, så klarer alle det, bare dem ønsker det nok. Man må forsone seg med fortiden sin, og det er en stor kamp i seg selv, man må plukke livet ifra hverandre som man gjør når man bygger lego, gå igjennom bit for bit og sette seg selv sammen igjen, man må gå igjennom en selvransakelse ifra helvetet, og jeg har valgt å gjøre det hele på åpen blogg!

Kanskje jeg blogger for meg selv, det er mulig at dette bare er min terapi og at ingen andre bryr seg, men hva så? Det fungerer for meg, det gir meg motivasjonen til livet, det har holdt meg rusfri i 314 dager, og på mange måter gjør den meg lykkelig.

Jeg bryr meg ikke om hva andre mener om meg, jeg gjør dette for meg selv, og alle og enhver velger om dem ønsker å følge denne reisen min, det eneste jeg ønsker er å spre ordet, om at alt er mulig, og spre kjærligheten jeg føler til verden rundt meg, er det virkelig så ille da? 🙂

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg