Hjertet mitt er fylt opp med savn i kveld, og jeg håper jeg snart får sove bort hele natten, og håper tankene ikke er så tunge som dem har vært i hele dag. Jeg vet ikke om dette er den nedturen alle snakker om ville komme, men den er ekte og rå akkurat i dag. Jeg har holdt meg opptatt mesteparten av tiden siden i fjord, og nå er alt stilt rundt oss, så når det oppstår negative ting så reagerer kroppen sterkere og jeg blir mer såret enn jeg kansje ville blitt ellers. Når man har det veldig bra ellers, så preller man av seg ting som er ukonstruktivt som kommer din vei. Dagen i dag har vært anderledes på alle måter og jeg kjenner på en sårbarhet jeg ikke har hatt ellers. Jeg hater å føle meg svak, og nå føler jeg meg veldig svak og sårbar.
Jeg har egentlig lyst å gråte, men jeg får det ikke ut og jeg er bare trist inni sjelen min. Jeg savner barna mine noe helt vanvittig mye akkurat nå, og kjenner på alle de følelsene, det føles tomt uten dem og jeg er så glad jeg har kontakt igjennom telefonen med jenta mi, det hjelper mye på men blir jo aldri det samme. Jeg kjenner ekstra på slike ting når jeg har en slik dag som dette har vært.
Savnet etter vennene mine er veldig tilstede i dag, jeg savner dere ellers også selvsagt, men da er det så lett å strekke seg ut og møtes og gjøre noe med savnet, få dekket det behovet, men nå i disse tider kan man ikke det og det føles tomt her i livet uten dem. Man blir gående med de samme menneskene over lang tid, og har få og forholde seg til. Av og til trenger man bare noen som er helt upartiske til å tømme seg for og jeg merker jeg trenger også gruppen våres som har måttet ta pause, selvsagt.
Hele tiden har jeg brukt alle jeg møter som terapeuter, og alle som har villet høre på meg har fått høre historien min og budskapet mitt. Jeg har blitt tatt imot med åpne armer og massevis av klemmer i gaten, og jeg har vært ekstremt sosial siden jeg startet opp dette livsprosjektet mitt, jeg savner også dette. Og bare gå i gaten, ta seg en spasertur og være sosial med alle du møter. Alle merker om jeg er feks på legekontoret, om dem vil det eller ikke! Jeg har funnet den sosiale siden av meg selv, som OVERHODE ikke var tilstede før, da jeg prøvde på liv og død å være usynlig og fikk omtrent panikk om noen såg min vei.
Jeg har hele livet hatt en grusom sosial angst, så denne sosialiseringen jeg har hatt den siste tiden har eliminert all angst hos meg. Jeg er ikke lenger redd for å bli lagt merke til, og jeg bryr meg lenger ikke hva folk på gata tenker om meg, jeg tenker at jeg virkelig ikke er så spesiell at folk flest vil legge merke til meg, og nå er jeg ganske så ekstra der jeg ankommer rommet og snakker med alle 🙂 dette er min måte å takle den angsten på. Det er enten eller, for om noen misliker meg eller tenker noe negativt om meg nå, så bryr jeg meg ikke, for da har jeg iallefall gitt noen ett smil om munnen, og en god latter 🙂
Det er ikke at jeg skjuler en angst med å overkompensere med å late som jeg ikke har den sosiale angsten, for meg blir denne angsten eliminert på denne måten. Jeg har alltid brukt denne teknikken og jeg vet hvordan min egen angst oppfører seg. Blir jeg sittende inne over tid, vokser den frem igjen så nå prøver jeg å hindre dette på alle måter jeg kan 🙂 jeg er ferdig med å ha denne angsten som har kontrollert meg hele livet, så den er overhode ikke velkommen innigjen i mitt liv! Hele mitt liv har jeg hatt denne jævelen av en angst inni meg, og den kommer hver eneste gang jeg blir sittende uten å være blandt folk. En gang ble jeg sittende inne i 6 mnd uten å tenke på det, før jeg såg på kalenderen, og da måtte jeg faktisk trene meg opp over tid for å klare å takle å gå på butikken igjen. Jeg grøsser når jeg tenker på den tiden! Jeg sprang gråtende igjennom gata en gang med angsten langt oppi strupen, og endte opp med panikkanfall da jeg kom hjem her.. jeg hadde nesten komt til butikken da angsten tok meg og jeg måtte springe hele veien tilbake og hjem. Etter anfallet tror jeg at jeg sov i ett døgn, så denne angsten er ikke noen lek og ikke for den svake sjel. Den er helt jævlig, og den er ekte. Det er ikke noe kult med å ha angst, og det er ikke bare noe vi sier for sympati. Jeg unner ikke min værste fiende å ha angst! Og det mener jeg av bunnen av hjertet mitt.
Håpet er at denne angsten ikke skal bli trigget nå når vi er tvunget til å være minimalt sosialt over lang tid! Det hadde vært fryktelig å måtte møte denne angsten igjen, og atter en gang knuse den ned igjen. Men jeg er forberedt på alt, så jeg tviler ikke på at jeg takler dette også, men det er mange der ute som sitter med den samme tanken som meg, du får nesten angst for å få angst. En kjenner den så godt, dens rutiner at du bare venter på den, også fører dette igjen til panikkanfallene. Det har skjedd meg mange mange ganger, og det høres utrolig teit ut! Jeg er kjemperedd for mange i desse tider, for jeg har det egentlig veldig bra, men det er mange som sitter aleine med angstproblematikk og sitter med samme savnet etter det sosiale som meg i kveld.
I disse tider vokser det mer og mer savn inni meg, og mange tunge tanker bare raser igjennom hodet mitt. Heldigvis har jeg en mann ved min side som jeg kan fortelle alt til, og som jeg stoler på. Jeg håper virkelig alle dem der ute på denne Lørdagskvelden også tar motet til seg og finner noen å snakke med <3 