Jeg våknet i smertehelvete i natt kl 5 og det er første gang jeg har måttet ta smertestillende som jeg har fått på resept. Snøen har komt ned i fjellene her, og smertene blir uutholdelige og jeg gruer meg virkelig til denne vinteren her, jeg trodde jeg visste hva smerter var, men når jeg tar smertestillende som kutta morfinen fortere enn legene ville da jeg knakk ryggen, så er det ille.
Piller har aldri vært min ting, og jeg har skydd det for alt det har vært verdt, jeg har alltid vært livredd for å ta dem, men i natt måtte jeg bare. Nå sitter jeg nesten igjen med en følelse av at jeg har sprukket, siden jeg alltid sier at rus er rus for en misbruker. Men vettet tar meg, og når man har så vondt som jeg hadde det i natt, så må man faktisk ha lov å ta medisiner man får med legen sin. Denne stoltheten min må jeg legge bort for å ikke skade meg selv, for jeg har jo ikke sprukket har jeg vell?
I dag skulle jeg på Raudeberg og skifte dekk på bilen, men måtte ringe nå og utsette det, min kjære har stått opp og tatt bussen uten å vekke meg, så han må ha fått med seg nattens kamp, og latt være å vekke meg for kjøring i dag tidlig. Jeg skulle også ta masse telefoner, men her ligger jeg da på sofaen og syns synd på meg selv 🙂 medisinene funket såpass at jeg har sovet siden, men jeg tar ikke tjangsen på å kjøre bil før det har gått 8 timer, og å sette seg inni bilen i dag ville være tortur, da det føles ut som hele hoften min er fysisk utav ledd, uten å være det.
Smerter er jeg flink på, og jeg tåler en del, men i natt så hadde jeg like vondt som etter operasjonen da jeg ble sendt hjem og hadde mine første netter i sengen her, det føles som om hele hoften er utav ledd, og det er vondt uansett hvordan man ligger, står eller beveger seg, og jeg håper så inderlig at dette ikke er fremtiden min, at dette bare er en dårlig natt, og at jeg har tatt meg for hardt ut eller en enkel grunn for smertene, for jeg orker virkelig ikke å bli så lammet som jeg nå føler meg her jeg ligger.
Dagen min blir tilbringa i sofaen, og alle plikter får vente, også må jeg få forsone meg med at jeg faktisk ikke har sprukket bare fordi jeg tar en smertestillende når smertene er uoverkommelige, det er en kamel å svelge, men noe rus får jeg ikke av disse medisinene, og jeg ber til alle makter om at det blir med denne ene pillen, og at jeg får slippe. Dette er ingen god dag for meg.
