Det var øl, berusende ord, det var sommer, det var sol!

Det er en ting som er veldig merkelig for meg for tiden og det er vanskelig å beskrive dette fordi jeg ikke helt finner ordene på tankene mine, men det er rett og slett rart å ikke ha alkohol i livet, og ikke ha fokus på det heller. Jeg har aldri opplevd dette før, og jeg har aldri vært i denne situasjonen før nå, og jeg har bare vært edru en kort periode sett i tidsperspektiv så det går ikke såå fort å endre hele livet sitt, og iallefall ikke hodet og kroppen som kommer slengende langt etter. Jeg har skrevet før at etter jeg sluttet med amfetaminen så gikk det mange mange år før redselen for politiet ga slipp på meg, og jeg kunne omtrent rygge når jeg såg en politimann, med skikkelig hjertebank og var ready til å springe for livet. Det tok også veldig mange år, faktisk 5år tok det meg før jeg begynte å føle meg normal i topplokket mitt etter jeg sluttet med sprøyta, det var som hjernen trengte den tiden før jeg følte meg helt normal igjen. Dem sier du mister hjerneceller for alltid når det gjelder drugs, og det kan sikkert stemme, for noe normal har jeg aldri vært, og aldri vil bli heller, så da kan jeg skylde på at jeg har vært narkis, så det er ikke noe å gjøre med.

Denne gangen føler jeg at prosessen med å komme tilbake til normalen har gått kjappere for meg, jeg føler jeg aldri har hatt det normalt rundt meg ever, foruten da jeg hadde barna mine og vi var en familie, men ellers har jeg ingen normal å sammenligne det med. Jeg går utfra jeg har ett normalt liv nå, med normale rutiner og normale ting å fokusere på i hverdagen, når man ser bort fra corona og at verden er langt ifra normal rundt oss. Men jeg føler at hjernen min spiller mer på lag med meg denne gangen, enn da jeg sluttet på drugs. Det virker som hendelsen som førte til at jeg sluttet virket så innpå meg, og preget meg såpass mye at hjernen min forstod alvoret, og at den hjelper meg med å stenge ute alkoholen fra tankegangen min.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har ikke hatt sug i det hele tatt siden jeg sluttet, og det hadde jeg virkelig ikke forventet, så fordrukket jeg var da. Jeg har kjent noe de siste dagene, men har liksom ikke gått til det steget og faktisk ha lyst på alkohol, og når det skjer negative ting rundt meg er det ikke denne automatikken jeg nesten forventet jeg reagerer med! Jeg trodde at det første jeg ville tenke på under konflikter eller vonde tanker var akkurat alkoholen, fordi jeg hele tiden har brukt alkoholen som en trøst eller en demper på alle følelser. Jeg trodde hjernen min var koblet slik automatisk,  siden jeg har gått så lenge på denne måten. Men det stemmer ikke denne gangen, og det er ikke det at jeg savner det, men jeg lurer på hva som har skjedd med meg. Har jeg virkelig blitt så forbannet på meg selv og hvordan jeg har latt alkoholen tatt over livet mitt, at hjernen rett og slett har koblet den ut? For nå ser jeg KUN baksidene ved alkoholen… mens før såg jeg de positive tingene først og fremst og brukte dem som ynskyldning til absolutt alt. Det virker som jeg slo meg så hardt, og bildet av meg i rullestolen ga meg en så kraftig reaksjon, at hjernen forstod alvoret av hva jeg hadde satt meg selv i, og når hjernen og sjelen din samarbeider, så får man til akkurat det man vil, uten å slite som veldig mange gjør! Jeg føler meg veldig heldig som fikk denne opplevelsen, fordi den ga meg så sinnsykt masse erfaring som jeg ønsker å bruke videre.

Jeg liker ikke å si at jeg har sett lyset, for så kristen er jeg ikke, det har ingenting med Jesus å gjøre, men jeg har sett lyset i livet mitt føler jeg, jeg har sett hvordan det kunne gått om jeg ikke forandret meg, helt klart og tydelig foran meg i mitt eget hode såg jeg sykepleiere som vasket meg i rumpen resten av livet mitt, jeg kjente sinnsyke smerter resten av livet i en rullestol og jeg såg for meg liggesårene jeg ville få i en seng, uten å kunne røre meg. Jeg såg også foran meg hvordan dem ville operere inni meg, hvordan knivene deres gikk igjennom huden min, og hvordan ryggen var delt i to deler inni der, jeg såg for meg hele dette senarioet, og ble ikke redd! Jeg ble skikkelig forbannet, og ikke på andre, selvom jeg kjeftet på alle rundt, jeg ble for første gang skikkelig forbannet på meg selv!

Å bli forbannet på andre er lett, det er så enkelt å legge skylden og aggresjonen over på andre, men det er så vanskeligere når man er forbannet på seg selv. Jeg tror det er første gang jeg har blitt så sint i hele mitt liv. Jeg var rasende der jeg låg og måtte ligge helt stille! Jeg fikk faktisk beskjed om at viss jeg beveget meg, så kom jeg til å bli lam. Og det å bli fraktet rundt i 3 dager med masse undersøkelser når man tror man skal dø av smerter, det unner jeg ingen. Men jeg er så glad jeg fikk oppleve dette her! Og det beste som har skjedd meg her i livet var akkurat dette, å brekke ryggen var den beste oppvåkningen jeg noengang har fått! Jeg såg alt klart, og jeg såg akkurat hva jeg skulle gjøre. I steden for å legge meg ned og syns synd på meg selv kjempet jeg en jævlig kamp, og jeg hoppet i en operasjon som skremte livet av meg, uten å være redd ett sekund! Jeg nektet også å legge meg ned selvom det var vanvittige smerter i sving, og jeg gjor alt i min makt for å komme meg oppav sengen og rullestolen jeg var avhengig av lenge! Jeg gjor dette for livet, for meg og min kjære som fulgte meg på denne veien, jeg kjempet som faen for å vise alle hvem jeg egentlig er!

Ikke pokker skulle jeg ligge på ett sykehjem, sitte i en rullestol og ikke få ett liv, jeg skulle ikke være alkoholikeren Monica som falt i fylla og endte opp på pleiehjem med behov for døgnpleie for å klare seg. Jeg ville ikke bli husket slik, jeg ønsket ikke at barna mine skulle se meg slik, og jeg fikk en livsgnist og en kamplyst jeg aldri har kjent på kroppen før! Jenta som har hatt lyst å ta sitt eget liv hele livet, fikk endelig lyst å leve normalt, trygt og rusfritt. Jeg lovet meg selv å aldri mer røre en øl igjen, og det står jeg for den dag i dag. Aldri mer skal jeg sette meg i en situasjon der jeg risikerer helsen min, den er altfor viktig, og jeg er viktig! Jeg har en verdi, for mine barn og alle rundt meg, og jeg nekter å gi tapt for ekkel rus som bare ødelegger alt den kommer borti.

Opplevelsen har forandret mitt liv, og nå holder hjernen tritt med sjelen min og valget jeg har tatt, jeg tenker ikke lenger på alkohol når jeg tenker på festligheter, jeg tenker heller ikke på alkohol som noe som helst positivt, fordi jeg bare ser bakdelene, og jeg tror jeg fikk ett øyeblikk på Nordfjordeid sjukehus den 18.Desember der jeg såg fremtiden min, og fikk ett intenst ønske om å forandre den, og det skal jeg gjøre og jeg gir meg aldri!