Jeg skal til psykolog for første gang denne uka, og det trenger jeg virkelig!

Etter denne helgen og alt tankekjøret som har vært den siste tiden, så priser jeg meg lykkelig for at jeg for første gang skal til psykolog denne uka! Dette blir en ny opplevelse, da jeg kun har gått til ruskuratorer før og skydd systemet som pesten selv. Jeg har vært imot all hjelp, og deriblant psykologer, da jeg aldri har sett problemene mine selv og alltid har trodd jeg selv klarer alt. Jeg burde ha sett det for lenge siden at det ikke er meningen at man skal klare alt, og det er ingen skam å ta imot hjelp for meg lenger. Systemet kan faktisk hjelpe deg på god vei om samarbeidet blir bra, og alle kanter blir hørt :)! Det blir en spennende opplevelse for meg og jeg ser på det som enda en positiv utfordring i denne prosessen. Jeg er ferdig med den perioden der jeg trodde jeg klarte alt her i verden, for jeg er ingen verdensmester og jeg tar imot alt som kan hjelpe meg på denne veien. Helgen har vist meg at jeg har større behov for hjelp i fremtiden, for jeg har faktisk hatt null hjelp hele denne coronaperioden og jeg har klart alt selv, men man skal ikke måtte gjøre det 🙂 det blir godt å tømme seg til noen som har den faglige kompetansen, for ellers har jeg gruppen min og massevis av mennesker rundt meg som betyr alt <3 det blir godt å møte noen som ikke kjenner historien min og som stiller med blanke ark, og som ser meg for den jeg er i dag, og ikke den jeg var før, da føler jeg vi stiller likt og jeg får fortelle min historie, uten at noen tenker på alle rykter og alt jeg har gjort igjennom tiden som ikke har vært bra 🙂 jeg gleder meg!

Jeg må bare bukke under og innrømme at jeg ikke er sterk, rett og slett så er jeg svak i perioder, og er så nærtakende at det er skummelt. Ikke for ord og slike ting, men de minste ting får radaren min til å eksplodere.. jeg reagerer om mennesker rundt meg oppfører seg anderledes, jeg lager meg opp situasjoner i hodet uten at det er reelt og føler at hele livet bare plutselig kan snus på hodet og bli anderledes igjen. Jeg er ikke vant med å ha det stabilt, jeg er ikke vant med å ha mennesker som faktisk er glad i meg og som vil meg godt, så inni hodet mitt er det bare noe som sier at jeg ikke kan stole på noen som helst, og kroppen er alltid forberedt på at alt skal gå til helvetet igjen. Det er som kroppen alltid er forberedt på krig og det er ufattelig travelt å ha det slik. Det er jo ikke meningen og ha så mye tvil, men livet mitt har vist meg så mye vondt, så jeg føler ikke jeg fortjener å ha det godt over tid. Jeg går alltid med skuldrene hevet, alltid på vakt og alltid beredt på å få knust hjertet mitt igjen. Det er vanskelig å være åpen om dette, fordi det er flaut for meg, jeg kunne ønske at jeg kunne skrevet at jeg var selvsikker som pokker og ikke lot noe som helst her i verden gå innpå meg, men det er så langt ifra sannheten man kommer.

Det skal ikke være enkelt å være rusavhengig, jeg gjør alt jeg kan etter boken og jeg har blitt flink til å oppfatte mine egne signal, men jeg kan ikke styre resten av verden, og må tilpasse meg den. Det er vanskelig å normalisere seg i både oppførsel, sosialt sett, og i nære relasjoner, for jeg har aldri latt noen som helst kommer nært innpå meg. Tillit er sinnsykt viktig for meg, men det er det vanskeligste også, så å bygge den har jeg ingen erfaringer med. Jeg begynner på skretch og må bygge opp slike ting som er helt normalt for andre mennesker, men som er store utfordringer for meg selv. Alt faller seg så lett når man kan noe, og jeg har så mye å lære for en dag og kunne kalle meg frisk. Livet er ikke lett, men det er heller ingen som har sagt at det ville bli det heller. Jeg er glad jeg har de menneskene rundt meg som gjør alt dette verdt det, og som jeg vet jeg har i ryggen alltid, det er bare alltid en stemme i meg som sier at jeg plutselig mister alt igjen, som alltid 

2 kommentarer
    1. Hei.
      Jeg er kjerringa som fikser alt. I det minste trodde jeg det selv lenge. Jeg har en sterk psyke og evne til å bite tenna sammen og gå på, samme hva slags utfordringer jeg møter.
      Nå har jeg etter hvert funnet ut at det å innrømme og tøre å vise svakhet er en styrke. Det å våge å ta i mot hjelp når man helst vil klare alt alene er også et tegn på styrke.
      Lykke til i uka som kommer og videre. Jeg heier på deg!

      1. Det høres ut som meg selv 🙂 har aldri tatt imot hjelp mot noe som helst, og til slutt smeller det. Om man tar imot hjelp før, så kan man unngå mange smeller fremover, og det gjør livet lettere. Tusen takk! <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg