På julegaveutdeling i dag kjørte vi forbi en barneskole som bringte meg tilbake til en vond tid på ungdomsskolen, da jeg stod opp flere timer før skolen startet og ble med mamma på vaskejobben hennes for og slippe og ta skolebussen sammen med de andre. Hun vasket denne barneskolen og stod opp grytidlig for å ta bussen dit og jeg ble med henne på tross av at det var helt motsatt vei og langt og reise tilbake, men jeg gjor alt for å unngå torturen det å ta bussen på morran var for meg, det var starten på dagen, alle var uthvilte til å plage andre, og jeg var det perfekte mobbeofferet som aldri tok igjen. 

Bussen var alltid helt full, eller det vil si at det satt en person på hvert sete og med sekken ved siden av, det var ingen plass til meg der, og ingen poeng i å spørre heller. Jeg husker hvor jævlig det var hver gang buss-sjåføren skrek ut at jeg måtte finne meg en plass, jeg prøvde jo så godt jeg kunne, men ingen ville sitte sammen med taperen og den som ble mobbet, dem risikerte jo å bli offeret selv. 

En gang stod det er ett helt sete tomt, og dumme meg måtte jo forstå at det var noe galt med dette setet, siden ingen satt der og alt annet var opptatt. Dumme meg satte meg der uten at noen sa noe, men jeg hørte latteren baki bussen idet jeg satt meg og kjente spylukten som var der. Selvsagt var det noen som hadde spydd akkurat der og der satt jeg og skammet meg. Det positive var vell at de baki bussen fikk noe å le av denne dagen også, og jeg merker bare at all selvtilliten ble knekt bit for bit, og hele meg ble knust litt etter litt igjennom denne tiden. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg hadde fått meg ny bukse med mamma, noe som var veldig skjeldent fordi vi nesten ikke hadde til mat en gang. Da jeg skulle gå til bussen etter skolen ramlet jeg og slo opp begge knærne og skada meg skikkelig på asfalten. Det eneste som stod i hodet på meg var å komme meg opp slik at mobberne ikke hadde enda en ting og mobbe meg for, jeg ble flink til å bite i meg smerte, for å aldri vise svakheten ovenfor mobberne. En gang måtte jeg late som om jeg brakk ribbeina for å få mobberen til å stoppe og slå meg i sidene mens han satt oppå meg. Denne historien om da jeg slo opp begge knærne mine stopper ikke der! Mamma fikk dårlig sanvittighet fordi jeg hadde ødelagt den nye buksen min, så hun tok meg med og kjøpte en til, helt lik. Og vet dere hva som skjedde? Joda, jeg klarte å ramle på akkurat samme plassen, med akkurat samme skadene, og jeg reiste meg enda en gang i skam, og håpte på at ingen såg meg denne gangen heller. 

Mobbing og utestenging ødelegger mennesker, og ennå er jeg var for situasjoner der jeg føler meg utenfor, jeg blir kastet tilbake til den gangen da jeg var livredd for at mobberne skulle finne utav at pappa var alkoholiker, og var livredd hjemme for at dem skulle oppdage mobbingen på skolen, jeg stod i fare for at pappa skulle drikke seg opp og finne på og «ta dem» og skjemme meg fullstendig ut. Mobbingen ødelegger selvtilliten din, den får deg til å føle deg liten og ubetydelig, og jeg brukte så mange år på å unngå situasjoner der jeg ville bli mobbet, jeg stod opp flere timer før mobberne for å unngå og ta bussen sammen med dem, jeg hadde en fantasivenn helt til jeg begynte på ungdomskolen fordi jeg følte meg så ensom, jeg slet hver eneste dag med å komme meg på skolen fordi jeg hadde lagt våken hele nettene å gruet meg skikkelig! Ofte var mobbingen så skjult, men når man blir utsatt for grov mobbing over så mange år så merker man den uansett. Det var helt jævlig og være meg, som å være i ett fengsel, innestengt og ingen man kunne fortelle det til. Det har preget meg, og jeg håper at min historie kan vise hva slike ting kan føre til! 

Samfunnet må betale for at jeg ikke har vært i arbeid i alle disse årene, jeg har faktisk bare jobbet 5år i hele mitt liv! Alle disse årene jeg har gått på nav, det koster samfunnet og betale for mobbeoffer, så ta tak, se barna som viser tegn på og ikke trives, det ødelegger livet til disse småtassene som bare skal tro verden er fantastisk og trygg! Det er lett og oppdage mobbingen om man ser barna, og da mener jeg når man faktisk på ekte ser barna, og jeg tenker at dem som arbeider i skolen og barnehagen har ett stort ansvar til å både oppdage utestengelse, og ikke ynskylde mobbing med vanlig erting, det er det dummeste jeg hører, når mobbing betegnes som normal erting iblandt barna. Hvor går grensen? 

Jeg tror at livet hadde vært ganske så anderledes hadde jeg bare fått en real tjangse, men med mobbingen og rus i barndommen så ser jeg at tjangsene mine var ganske så dårlige helt ifra starten av, noen burde ha sett meg den gangen, gjort noe med dette, og endret situasjonen min da jeg stod maktesløs imot alt dette. Heldigvis har jeg innsett at ingenting av dette var min feil, det var en grov feil, men at jeg kan opplyse om dette og endre noe der ute, hva som helst er bedre en at barna våres opplever det jeg har måttet gå igjennom, for mobbingen preger meg fortsatt, og jeg er 32år gammel.