Du blir ikke pedofil fordi du er homofil

Okay, det er ikke mange ting som får meg til å eksplodere, men når det kommer til homohets og dårlige holdninger, så merker jeg at jeg nesten går ut av forstanden og mister meg selv. Det er ingenting annet som kan få meg utpå kanten, en når jeg leser kommentarfeltene i diskusjoner om homofili og disse forkastelige fordommene som finnes der ute.

Alle snakker om hvor åpent samfunnet våres er, hvor langt vi har kommet når det kommer til homofili og holdningsskapning, vi har ett perfekt samfunn der vi behandler hverandre med ypperste respekt og ingen sitter med fordommer, men når jeg leser kommentarfeltene rundt omkring, så mister jeg troen på hele menneskeheten, og frykter at disse holdningene som vises der, også finnes in the real life! 

Jeg vet hvor lett det er å få ut frustrasjon og være urettferdig når man sitter trygt i sin egen stue, bak skjermen og er anonym, men mange av kommentarene jeg oppdaget i forskrekkelse gikk kraftig innover meg, selvom jeg er ganske så hetero her jeg sitter selv, men min beste venn og partner in crime er homofil og er godt gift med en hærlig type. 

Hvem er vi til å dømme hva kjærlighet er? Og hvem det er greit kjærligheten får vokse imellom? Er vi Gud vi da? 

Jeg falt innom en diskusjon og bet meg merke i kommentarer som «så lenge dem holder seg unna barn, så er det greit» eller «det er bare å være obs på barna om man har slikt gående rundt seg», jeg kjenner at jeg er iferd med å eksplodere bare jeg ser slikt, og jeg kjenner at jeg bare må ta meg en real pause ifra diskusjonsforum og steder med evneveike kommentarer som utstråler slike holdninger som jeg ikke klarer å akseptere!

For en tid tilbake delte jeg ett innlegg om min bestevenn, som var ute en tur i Oslo, og opplevde blind vold på det mest alvorlige! Han ble slått ned fordi han er homofil, og jeg klarte ikke å la tastaturet være i fred, Kasper fikk massiv oppmerksomhet etter innlegget, og ble bedt på fester, og på tilstelninger, og jeg føler han fortjener all positivitet han kan få.

Her er innlegget: https://tilbaketillivet.blogg.no/min-homofile-bestevenn-ble-slatt-ned-pa-36934033.html

 

Jeg blir sjokkert når jeg ser holdningene som finnes der ute, som er ifra steinalderen spør du meg! Man blir ikke pedofil bare fordi man er homofil, og samtlige av dem jeg kjenner med annen legning er totalt imot pedofili, og å gre alle under samme kam er virkelig farlig! Samfunnet våres har ikke plass til dårlige holdinger, og slike kommentarer som dette ødelegger alt vi jobber for hver eneste dag! Jeg gremmes over andres holdninger, og håper at dem holder disse for seg selv! Jeg er sint her jeg sitter og klaprer over tastaturet, men når jeg ser urettferdigheten som finnes der ute, klarer jeg ikke å la være!

Legger ved ett bilde av oss to <3 i love you Kasper! Del gjerne dette viktige innlegget, spre ordet, og oppfordre til en forandring !

Hva gjør man på en lørdag når man ikke drikker?

Alt ligger til rette for det, det er i helgene det skjer, og det er allment OK og være full og la spenningene ifra uka komme ut, pubene er åpne og det er gjerne arrangementer med musikk, og det bygges opp forventninger til disse helgene også hos mennesker som skjelden drikker. Hva gjør man egentlig når man ikke drikker i helgene? 

Jeg for min del føler at jeg har tatt tilbake helgene, psykisk. Jeg har hele veien sagt at vi må finne på ting som er spesielle for akkurat helgene, noe som går igjen og som gjør at vi får denne helgefølelsen uten rusen, jeg ønsker ikke å miste denne spenningen helgene inneholder bare fordi jeg har kuttet rusen, og har prøvd å fylt helgene med festeligheter på tross av at øla ikke blir kjøpt inn.

Akkurat denne helgen har vi ingen planer for, men alikevel så er magen fylt med sommerfugler, for akkurat på dette tidspunktet neste lørdag, så er jeg på vei til mine kjære! Jeg skal besøke barna mine, og allerede er jeg så spent at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med meg selv, de to største motivatorene mine, mitt alt! Jeg gleder meg så enormt og har startet nedtelling allerede. 

Livet er ganske så fredelig for oss, for en gang skyld, og kalenderen min hoper seg ikke lenger opp med forpliktelser som før, jeg har tiden på min side og får lov å være kreativ! 

Pappaen min var til Bergen i går og tok en viktig undersøkelse av magen, dem må finne ut om svulsten er aktiv, og svarene henger i luften. Det gjør noe med familien, vi prøver å holde det på avstand, men vi har på samme tid vært igjennom dette før, vi vet hva som venter, om svarene er positive så går vi imøte en tid med usikkerhet, fordi vi må vite hva som gir disse symtomene han har, og om den er aktiv går vi imøte en tid med stråling igjen, og som ødelegger kroppen fullstendig. Det er som å velge mellom pest og colera, begge alternativene er dårlige. Men vi skal ikke ta sorgene på forskudd, og skal nyte denne lørdagen i heimen, med freden og roen over oss! Ha en fantastisk lørdag alle sammen <3

Meld dere inni gruppa tilbaketillivet på facebook om dere liker bloggen her 🙂 der poster jeg alle innlegg først, og spennende avsløringer! 🙂 hehe.

Fyllesjuk på en fredagskveld var ikke helt planlagt.

I hele dag har jeg vært bomull i hodet, og reaksjonsevnen min er svært svekket, jeg har også null energi og den minste anstrengelse gir meg kronisk utmattelsessyndrom. Jeg tok smertestillende på resept natt til i går, og jeg merker på hele kroppen at jeg ikke er vant med å putte slike ting i meg lenger, før var dette en del av den daglige rutinen, og det var nesten spennende å våkne og sjekke formen ifra gårsdagen, med dens overasskelser og varierende form! 

Min nye «normal» med stabil form og energinivå har blitt min typ glede, jeg liker egentlig ikke overraskelser når det kommer til hverdagen, så det er vanskelig å fatte at jeg har vært og er rusmisbruker med det kaoset det bringer. Jeg er også en kontrollfreak, men når det kommer til rusen så har jeg overhode ikke hatt noen kontroll, og ikke har det betydd noe for meg heller. Jeg liker å våkne opp og være i form, uten uhyggelige overraskelser som bomull i hodet og energinivå helt på bunn, og den eneste forklaringen jeg har er denne ene tabletten jeg tok. Jeg satser på at det blir den siste på lenge, for nå sitter jeg med flashbacks for hvordan det var å virkelig være fyllesyk, og det er vell egentlig det største ved ruskuttet jeg overhode ikke savner! 

Vi har hatt den roligste fredags kvelden på lenge, og det lengste vi har strukket oss for å bevege oss er for å gå på toalettet, og min kjære har laga mat, Hotel sæsar er på tv-en og vi ligger strak ut begge to, og det er deilig å ha noen å være sammen med når formen ikke er på topp. Tidligere i dag fikk jeg skiftet dekk på bilen, og da tenker jeg at dagen har vært spennende nok, selvom det er fredag og langt ifra en normal fredag her i stua våres <3 selvom jeg ofte tenker at jeg ikke har fått gjort noe, så setter jeg meg ned og blogger og innser at jeg har fått mye utav dagen alikevel, jeg har jo faktisk vært på fotoshoot i dag! 

Lykke til, til alle dere som drikker i kveld, jeg er veldig veldig glad for at jeg slipper å våkne i morgen, etter dette blast from the past jeg har hatt i dag, fyllesyk og jævlig etter fredagens strabaser! Skål!

Hadde du gjort det for 5 millioner kroner? Ikke jeg!

Det er spesielt i helgene jeg merker forandringen, fordi jeg kjenner på dette savnet, misforstå meg rett, jeg savner ikke rusen i seg selv, men denne jakten, der pulsen når opp og man blir gira over tanken på at man snart er nær og kan ruse seg.

Det gjør noe med en, det ligger i DNAet mitt, jeg har holdt på i så mange år, så noen senskader må man bare regne med, men uansett så lever jeg heldigvis ikke med dette suget mange opplever etter å ha kuttet. Jeg har komt billig unna tror jeg! 

Det er helt sinnsykt for meg og sitte å skrive at jeg har vært rusfri i 45 helger på rad, og det blir bare villere og villere og si det høyt, jeg hadde aldri trodd at jeg ville klare dette her, og når jeg sier det så mener jeg det virkelig.

Om noen for 1år siden hadde tilbydd meg 5 millioner kroner for å kutte all rus utav livet mitt, så hadde jeg med hånden på hjertet ikke klart det, jeg ga rusen tilogmed barna mine, det kjæreste jeg hadde, så jeg var virkelig ille ute å kjøre. At jeg skulle få opp øynene mine og se alt så klart som jeg gjør, kom uventet og som en positiv overaskelse på meg, jeg var beredt på å gå igjennom ett helvete for å i det hele tatt klare å holde meg edru i 1mnd, og nå har jeg altså så mange uker på rad, uten sug eller tanker om å vende tilbake.

At jeg i dag kan sitte å si dette her, er surrealistisk for meg, men  om noen i dag hadde tilbydd meg 5 millioner kroner for å gå tilbake til det gamle livet mitt, så hadde jeg med hånden på hjertet ikke klart å gå tilbake til rusen, da ville jeg heller tatt mitt eget liv, og avsluttet alt. 

Våres egne tankers kraft spiller en mektig rolle i mitt liv, jeg er bevisst på hva jeg tenker, og jeg forteller meg selv positive ting i speilet hver eneste dag, ingen penger i verden kan kjøpe sjelen min, jeg måtte bare våkne opp kraftig først, og nå ser jeg alt så klart og fint <3 

Føler meg nesten som en kjendis!

I dag har jeg vært langt utenfor egen komfortsone og vært med på en fotoshoot og tatt bilder til en stor avis som jeg skal være med i! Bildene ble så bra som dem kunne, og reportasjen er jeg veldig fornøgd med, så nå gleder jeg meg til å se det endelige resultatet og oppmerksomheten som kommer av ett slikt oppslag! Lille ubetydelige meg i den store sammenhengen håper på å få masse bra utav å dele historien min som jeg har gjort, og det er første gang den får såpass stor oppmerksomhet som denne gangen <3

Jeg tenker at man ikke kan tråkke feil når det kommer til noe så viktig som rus og psykisk helse, og all oppmerksomhet er god oppmerksomhet når det kommer til stykke, å gjøre en forandring ligger nært hjertet mitt og er det som driver meg fremover, på tross av en rygg som sliter meg ut i perioder, og ting ikke ser så lyse ut, så har jeg en drivkraft og noe som pusher meg fremover på tross av alt som tynger man ned. Ingenting kan slå feil, eller komme ut feil når det kommer til dette for meg, jeg står inne for alt jeg har skrevet, i alle disse innleggene mine, det er min historie og mine erfaringer, og jeg har faktisk ikke løyet siden 18.desember, så alt som står her er den brutale sannheten, og den er kansje noen ganger vanskelig å få rett i fleisen for noen. 

Det er klart jeg har motstandere av denne bloggen her, det vil man alltid ha 🙂 men det er ingen som tør å si det til meg, og da vurderer jeg ikke disse meningene heller, jeg liker mennesker som er rett frem, rak i ryggen og sier det dem mener, selv i fare for å bli mislikt. Jeg pakker ikke inn ting i silkepapir, og er ofte for ærlig, men jeg kan ikke tape noe på dette, og ingenting av dette kan bli brukt imot meg senere heller. Jeg har blitt den personen jeg ønsket å være før, den som hadde en stemme og ikke var redd for å bruke den, for i så mange år har jeg bært på alt aleine, uten å ha åpent opp til noen som helst, jeg har funnet kuren min, og jeg ønsker å dele den med dere <3

Egentlig er jeg bare en enkel sjel, jeg som alltid har trodd jeg har vært unik og anderledes, at mine følelser og hvordan jeg oppfattet tingene var ulik alle andre, men i denne prosessen så har jeg funnet ut at jeg langt ifra er unik og anderledes, alle disse følelsene er normale, jeg har bare bedøvd alt hele livet, sluppet og kjenne etter og plassere hva følelsene mine egentlig har betydd, jeg er ganske så ordinær, og kroppen min og hodet mitt fungerer egentlig akkurat som alle andre sitt. Jeg er langt ifra enestående, men jeg er en vinner, det har jeg vist igjennom å dele historien ifra ruinen av ett liv, til å faktisk kjenne på ekte livsglede og kjærlighet til verden rundt meg. Om ikke denne historien gir håp, så vet jeg ikke hva som kan gi det!

 

Meld dere inni gruppa mi på facebook «tilbaketillivet» om dere liker denne bloggen og ønsker å følge den videre! 

Våkne opp i sengen til en annen

At dagene kan være så forskjellige forundrer meg litt, i går våknet jeg med smerter from hell og i dag når jeg våknet måtte jeg kjenne etter, sjekke status for så og sprette opp av sengen. Det er nesten som da jeg rusa meg, og måtte sjekke statusen på fyllesyken før jeg turde å sprette oppav sengen, bare at da måtte en også finne ut hvor man var og i hvilken seng man lå i.

I dag smeller det, så jeg er evig takknemlig for at kroppen ikke sviktet meg i dag også, jeg skal ut og ta bilder til avisen, og sitter og undrer meg om jeg skal pynte meg, eller om jeg bare skal være meg selv? Meg selv er jo på åpen blogg, som en åpen bok om alle usikkerhetene mine, alle problemene mine og meg selv, så det ville være rart for meg å kledd på meg en drakt og en maske for å ta noen bilder til en artikkel om akkurat denne bloggen, jeg tenker jeg går i de klærne jeg normalt går i, sminker meg akkurat slik jeg bruker og tar dette på en helt naturlig måte, selvom dette ikke er en normal situasjon for meg.

Om noen hadde ringt meg for 1år siden og sagt at jeg skulle i avisen og ta bilder av meg selv, så hadde jeg rømt landet, bokstavelig talt, og sittet med angstanfall og spasmer, det er så langt ifra virkeligheten min og hadde noen fortalt meg at jeg en dag ville fortelle åpent og ærlig om dette kaoset av ett liv jeg har hatt så hadde jeg nok fått meg tidenes latter, og ikke tatt det seriøst, og nå er det virkeligheten min. Det er så mange ting som er så forandret, jeg våger å gjøre så mange ting som var helt utenkelige for kort tid siden, jeg har sosial angst, som har hindret meg i all sosial omgang helt siden jeg var veldig ung, nå er jeg den som skriker høyest når jeg føler jeg har noe viktig på hjertet, jeg åpner meg til mennesker jeg ikke en gang kjenner, og føler ikke lenger på denne skammen over fortiden min. 

På mange måter har jeg forsonet meg med det som har skjedd, jeg har tilgitt meg selv og mange andre for feilene som har blitt gjort, jeg er fri på mange måter, men har en lang vei å gå ennå. Jeg føler jeg har tiden på min side, jeg som trodde jeg ville dø ung, jeg har mye på lager og engasjementet mitt brenner, jeg har troen på dette livet, og føler jeg har fått en ny tjangse, og det føles veldig spesielt og ekte for meg. Jeg tenker denne fremtiden blir lys om man gjør den det, og våres egen tankekraft har jeg undervurdert helt til nå, man blir faktisk det man tenker, og ikke det man spiser! 🙂 Følg med  videre i dag, for dette blir en spennende dag!

 

Tidenes værste og vondeste dag nesten overstått

Jeg, jenta med makk i ræva og i full sving døgnet rundt har hatt min første dag rett ut på sofaen, uten en nubbetjangse til å gjøre noe annet en å bare klare å gå på do og tilbake igjen! 

Når det ikke en gang frister å sette seg i bilen og kjøre seg en tur, DA er jeg dårlig da! Men jeg tar det med godt mot, og prøver å tenke positivt, og det værste marerittet er frykten for at også morgendagen og dagen etter skal bli som i dag. Det er så mange ting jeg helst skulle ha gjort, og i dag har jeg faktisk ikke hatt muligheten til å strekke meg for å få gjort noe som helst, og når man står uten valg, ja da er det lettere å forholde seg til denne stillstanden. 

Jeg unner ikke min værste fiende den smerten jeg hadde tidligere i dag, og det var like ille som etter operasjonen, da jeg ble sendt hjem og startet opptreningen. Det føles rett og slett ut som hoften er fullstendig utav ledd, og alt gjør vondt. Så i dag har jeg lagt her rett ut med tv-en på og bare fokusert på tingene jeg faktisk kan gjøre noe med, nemlig det som foregår på nettet 🙂

I morgen kommer det en fotograf så jeg krysser fingrene for at formen er bedre, og at jeg gjør ett bra ansikt som skal klines opp i en av Norges største aviser!

Jeg har fått æren av å lese igjennom denne artikkelen på forhånd, og jeg ble veldig fornøgd og jeg kan virkelig stå inne for det som står der, og jeg gleder meg til at bloggen og historien får litt mer oppmerksomhet og ikke i mine villeste fantasier hadde jeg trodd at jeg ville komme i media med denne lille bloggen min! Dette er så stort at jeg ikke klarer å ta det innover meg før etter at det er publisert, og jeg gleder meg til å se hva som kan komme utav dette her, mer fokus er drømmen min! 

Klaging over ryggen hender når man blir liggende som i dag, men i går fikk jeg noe kastende rett i fleisen, kan man si. Jeg satt og klaga meg over at jeg måtte sitte og støvesuge gulvene her, og rett etterpå kjørte jeg forbi en ung person som er lenket til rullestolen sin for resten av livet, og denne personen falt ned halvparten av den avstanden som jeg falt. Det er så forferdelig tilfeldig, hvem som blir lam og hvem som får leve videre som normalt etter opptrening. Jeg ble faktisk på gråten der jeg kjørte videre, og tok meg selv i å innse hvor jævlig heldig jeg har vært! Det er ikke meningen å klage seg, det er ikke meningen å henge seg oppi alle disse tingene jeg ikke lenger kan gjøre, og jeg skal bli bedre på å se mulighetene mine isteden for begrensningene. Jeg har vært rusmisbruker i alle disse årene, jeg har påført mange stor sorg, og jeg finnes ikke stolt over mye, jeg får lov å leve videre som normalt, mens en ung person falt ned og endte i rullestol for resten av sitt liv. Jeg har igrunn overhode ingenting og klage over og jeg skammer meg nesten. 

Ønsker dere alle en fortreffelig aften videre <3 min kjære har vært på butikken og kom hjem med julebrus og favorittsjokoladen, så nå er det fest i stua! Det hjelper alltid å ha noen som tenker på en, og det føler jeg at jeg har mange av i dag! Masse kjærleik! 

Meld dere gjerne inni gruppa tilbaketillivet på facebook om dere fikk sansen for denne bloggen! Det kommer til å skje masse spennende fremover! Lover.

 

.

Legge bloggen på hylla eller forbedre den?

Til nå har jeg blogget mange ganger for dagen, om alt og ingenting i denne nye tilværelsen min, det har ikke vært noen struktur over det, og jeg har blogget om akkurat det som har falt meg inn.

I en periode gikk jeg på kraftige steorider, og da sier det seg selv at man har overskuddet og fantasien til å finne innlegg som fenger! Man er en duracellkanin som tåler alt, og klarer det meste, men nå har jeg tatt ett valg som blogger, og for å beholde dere kjære lesere må jeg ta grep og forandre min stil som blogger rett og slett 🙂 

Å blogge mye kan være bra i perioder, der man skal få opp lesertallene sine, og spre bloggen sin, men nå har jeg en solid lesergruppe som igjen og igjen kommer innom og leser innleggene mine, jeg har spredd den heftig til tider, og tenker at det kan bli for mye info på for kort tid, og jeg lar ingenting være til fantasien, for å si det slik 🙂 nå når en stor avis har fattet interesse for denne lille bloggen min, må jeg fremover satse på at innholdet er viktig, og at jeg skal kunne stå inne for samtlige innlegg som jeg poster. Dette har jeg klart til nå, og jeg ville løyet om jeg hadde skrevet at jeg ikke bryr meg om lesertallene mine, for man er naiv om man tror det ikke betyr noe! For meg er det viktig med lesertall, men det som er enda viktigere er dem som kommer tilbake. Jeg ønsker at denne bloggen skal fylles med lesere som ønsker å følge bloggen videre, og som finner nytte i det jeg deler av historien min! Jeg ønsker ikke at lesertallene stiger kraftig med lesere som bare faller innom, og aldri vender tilbake, da faller poengene mine igjennom og målet faller  bort. 

Selvsagt klarer jeg ikke å legge denne bloggen ifra meg, men jeg ønsker å forbedre den, og tar gjerne imot tips 🙂 jeg er uerfaren med det hele, og lærer mens jeg går! 

Meld dere inni gruppa mi på facebook tilbaketillivet om dere liker denne bloggen her, for jeg tror det blir en spennende tid jeg går imøte, og alt kommer selvsagt på denne bloggen! 

En av Norges største avis kommer hjem til meg i morgen!

Færre men bedre innlegg med mer innhold blir stikkordene for hvordan bloggen blir videre, jeg har innsett at å blogge 6 ganger for dagen for å holde lesertallene oppe ikke går lenger, og innleggene blir dårligere på denne måten. Jeg har vært manisk, jeg har fått ned absolutt alle tanker, og har brukt bloggen aktivt til egenterapi, men fremover skal jeg heller satse på lange innlegg, med viktigere budskap! 

I morgen kommer en av Norges største aviser og skal ta bilder av lille meg, lille meg skal i en stor avis, og iløpet av dagen får jeg artikkelen sendt for godkjenning. Jeg grugleder meg! Dette er så stort at det er vanskelig å ta det innover seg, nå skal bloggen ut, for alvor, og kansje gjøre en forskjell. Det er jo dette jeg ønsket, men når man først står der, så er man kansje ikke så klar allikevel, og jeg kjenner på ærefrykten dette innebærer. 

Målet mitt er enkelt og greit, jeg ønsker å bruke historien min til noe nyttig for andre, jeg har funnet min vei, men den er min, og jeg kan ikke lage en fasit til noen om hvordan man kutter rusen ifra livet sitt, man må plukke ut teknikker og måter som andre har brukt før, sette alle disse sammen og lage sitt eget system, man må finne tingene som driver deg fremover, og disse elementene som hindrer deg i å gå tilbake. Man trenger helt vanvittig mye støtte, og jeg er så heldig å ha min egen heiagjeng! Jeg har funnet min vei, men den er ikke for alle, og jeg anbefaler ingen min måte, fordi jeg er 32år og først nå har jeg klart det jeg aldri trodde jeg ville få oppleve. Det hadde vært ille å driti på draget så mange ganger som jeg har gjort, uten at man kjenner lukten av det etterpå, og med det mener jeg at alle disse fallgropene jeg har falt i, ønsker jeg å formidle videre, så ikke alle trenger å gå i alle fellene jeg har måttet klatret meg oppav igjen. 

Man kan lære av andres erfaringer, det viser gruppen jeg går i meg, og å høre andre snakke om sitt misbruk hjelper meg mye når jeg står ovenfor ting jeg ikke såg komme. Ingen fortalte meg at jeg ville drømme om alkohol 10mnd etter at jeg tok min siste øl, ingen fortalte om alle disse følelsene man opplever for første gang på lenge, og man behøver disse erfaringene ifra andre mennesker for å forstå seg selv. Jeg selv har gått med en dårlig følelse når jeg plutselig våkner opp i sengen etter ei fyllekule uten like, jeg har gått med en dårlig sanvittighet fordi jeg trodde dette var det jeg innerst inne ønsket, og at det kom ut om natten, men det er jo selvsagt ikke slik! 

Jeg ønsker å bli brukt for alt jeg er verdt, jeg ønsker å bruke alt jeg har lært på den harde måten i arbeidet videre med å hjelpe mine likemenn, jeg ønsker ikke bare å leve her edru, uten å ta tak i alle problemene jeg ser finnes der ute, jeg har funnet min stemme etter 32år og nå ønsker jeg å bruke den, når jeg vet jeg har noe viktig å si.

Jeg ønsker å forandre samfunnet våres, for uansett hvor mye vi mener at det har forandret seg og blitt bedre, ser jeg utestengelse og stygge blikk på dem som sliter fortsatt ennå. Jeg ønsker å skape fokus, informasjon og kunnskap om dette, til mennesker som egentlig ikke aner hva dette problemet går utpå. Jeg mener at rasisme skapes av uvitenskap, og dette gjelder også alle andre grupper i verden. Rusmisbrukere trenger ett ansikt, så synet på en alkoholiker endrer seg, for det er ikke bare eldre slitne menn med øla foran seg, det kan jeg vise med mitt ansikt, og jeg ønsker å bruke dette på positivt vis. 

Jeg sitter med mye informasjon om feil og mangler, jeg sitter med hendelser som jeg kunne gått rettens vei og vunnet mange saker, jeg kunne hengt ut utallige personer med historier som ville rystet samtlige av dere, men hva vinner jeg på dette? 

Behovet mitt er å endre samfunnet, ønsket er å gjøre en forskjell og endre ting som blir gjort feil i dag, målet mitt er ikke å henge ut noen, eller få mennesker rundt meg fengslet for den saks skyld, det ville ikke gagnet meg og min sak, og jeg er ikke ute etter noen hevn. Det eneste jeg ønsker er å fortelle min historie, og vise hvor fort det kan gå skikkelig ille for mennesker som meg, så neste gang du går forbi en du ser sliter, så ønsker jeg at du tenker på denne bloggen og meg.

Meld dere inni gruppa tilbaketillivet på facebook for å følge bloggen videre! 

 

Jeg føler jeg har sprukket!

Jeg våknet i smertehelvete i natt kl 5 og det er første gang jeg har måttet ta smertestillende som jeg har fått på resept. Snøen har komt ned i fjellene her, og smertene blir uutholdelige og jeg gruer meg virkelig til denne vinteren her, jeg trodde jeg visste hva smerter var, men når jeg tar smertestillende som kutta morfinen fortere enn legene ville da jeg knakk ryggen, så er det ille. 

Piller har aldri vært min ting, og jeg har skydd det for alt det har vært verdt, jeg har alltid vært livredd for å ta dem, men i natt måtte jeg bare. Nå sitter jeg nesten igjen med en følelse av at jeg har sprukket, siden jeg alltid sier at rus er rus for en misbruker. Men vettet tar meg, og når man har så vondt som jeg hadde det i natt, så må man faktisk ha lov å ta medisiner man får med legen sin. Denne stoltheten min må jeg legge bort for å ikke skade meg selv, for jeg har jo ikke sprukket har jeg vell? 

I dag skulle jeg på Raudeberg og skifte dekk på bilen, men måtte ringe nå og utsette det, min kjære har stått opp og tatt bussen uten å vekke meg, så han må ha fått med seg nattens kamp, og latt være å vekke meg for kjøring i dag tidlig. Jeg skulle også ta masse telefoner, men her ligger jeg da på sofaen og syns synd på meg selv 🙂 medisinene funket såpass at jeg har sovet siden, men jeg tar ikke tjangsen på å kjøre bil før det har gått 8 timer, og å sette seg inni bilen i dag ville være tortur, da det føles ut som hele hoften min er fysisk utav ledd, uten å være det.

Smerter er jeg flink på, og jeg tåler en del, men i natt så hadde jeg like vondt som etter operasjonen da jeg ble sendt hjem og hadde mine første netter i sengen her, det føles som om hele hoften er utav ledd, og det er vondt uansett hvordan man ligger, står eller beveger seg, og jeg håper så inderlig at dette ikke er fremtiden min, at dette bare er en dårlig natt, og at jeg har tatt meg for hardt ut eller en enkel grunn for smertene, for jeg orker virkelig ikke å bli så lammet som jeg nå føler meg her jeg ligger. 

Dagen min blir tilbringa i sofaen, og alle plikter får vente, også må jeg få forsone meg med at jeg faktisk ikke har sprukket bare fordi jeg tar en smertestillende når smertene er uoverkommelige, det er en kamel å svelge, men noe rus får jeg ikke av disse medisinene, og jeg ber til alle makter om at det blir med denne ene pillen, og at jeg får slippe.  Dette er ingen god dag for meg.