I snart to år har vi levd med kreft nært på kroppen våres her i den lille familien våres, og vi har til tider ikke tenkt på annet enn denne kreften til pappa, om han ble frisk igjen, hva ville skje og all denne usikkerheten. Pappa har vært igjennom 6 hele behandlinger med cellegift, så til slutt en med stråling. Pappa var ikke seg selv, han som før var en stor og kraftig mann gikk drastisk ned i vekt, mistet alt håret og det værste var i perioden der også hodet forsvant. Kansje det var like greit for han å slippe å være helt tilstede, få ting litt på avstand, og for oss andre hadde vi noen humoristiske øyeblikk med pappaen min som ikke husket en gang hvordan man skreller poteter, på tross av sin årelange tid som kokk både på båt og hjemme. Han mistet totalt interessen for sport og tipping, som ellers er store deler av hans liv, og hele han var helt forandret. Vi måtte passe på han døgnet rundt og det var ikke lange stundene han kunne være aleine rett og slett. Han har hatt eviglange opphold på sykehus her og der, og har ofte blitt sendt i hu og hast og det har vært traumatisk og utrygt. Kreft er en ekkel sykdom, og den dagen jeg fikk telefonen ifra Haukeland sykehus og fikk vite at pappaen min hadde kreft glemmer jeg aldri. Vi har aldri vært så knyttet som familie før, som i denne perioden der, og vi var sammen døgnet rundt. Det var plutselig viktig, desse samtalene der vi snakket åpent og ærlig til hverandre om absolutt alt. Jeg vil tørre å påstå at det også kom noe godt utav denne perioden, den samlet oss som familie. Den jobben pappaen min har gjort er heltemodig, han har selvsagt vært redd selv, men har stått i det og aldri gitt seg. Heldigvis kom hodet hans tilbake, for jeg var rimelig redd for at dette var varig, og dere kan tro vi ler av visse situasjoner nå når ting er over 🙂 han husker veldig lite fra perioden selv, og jeg er glad jeg startet å lage en dagbok da han var syk, som han nå leser igjennom og får litt klarhet i hva som skjedde den gangen da. Pappas kreftsvulst i magen var ingen hvilken som helst svulst, og legen på Haukeland sa til meg at han var redd for å ringe pappa første gangen, fordi han trodde han var død allerede, fordi svulsten var på størrelsen med en håndball! Det sier litt om hvor alvorlig dette var, for om den hadde sprukket hadde kreften spredt seg til hele kroppen og jeg er glad det ble oppdaget da den ble det.
Det som skremmer meg er at pappa klaget på magen i flere år før dette ble oppdaget, men ble aldri sendt videre til sjekk, og fikk bare utskrevet enda mer smertestillende tabletter. Det har skjedd noe galt i denne prosessen, og om utfallet ikke hadde blitt som den er i dag, hadde jeg gått videre med dette her. Det er noe riv ruskende galt med at mennesker går i lang tid med noe slikt, uten at det blir tatt tak i 🙂 og jeg er glad for at turnuslegen han kom innpå hastetime hos såg alvoret i situasjonen og sendte han rett på sykehuset! Takk Gud for det!
Pappaen min har nå fått vite at han er frisk som en fisk! Han har selvsagt ettervirkninger etter alle disse harde behandlingene, både i form av manglende balanse, og andre ting man bare må regne med, men vi er overlykkelige over at han kom utav dette med livet i behold. Nå er håret vokst ut, selvom det ikke føles som vanlig, og pappa er med godt mot! I helgen skal vi feire med helikoptertur sammen <3 jeg er kjemperedd for å fly, men har lyst å ha en opplevelse sammen med han å feire at han er frisk og min edruelighet! Trosse redslene sine er en viktig ting, og jeg gleder meg masse til å oppleve dette sammen med han! Vi tar ingenting for gjeves for å si det slik, og jeg hadde aldri trodd vi skulle sitte her nesten to år etterpå og ha det så godt som vi har det, ja jeg hadde faktisk ikke trodd at han kom til å få overleve en jul til!
Jeg legger ved bilde av to av de viktigste personene i livet mitt <3 
0 kommentarer
