I går delte jeg at jeg skammet meg over meg selv, fordi jeg sminket meg før jeg kunne ta bilder og poste på bloggen, og jeg har blitt det mennesket jeg ikke ønsket å bli, og ville være totalt ærlig på denne bloggen her, også om hvordan jeg ser ut! Jeg føler det blir falskt av meg å bare ta bilder når alt er på topp, men man faller gjerne i denne fallgruven når man blogger så aktivt som det jeg i dag gjør.

Leiligheten flyter over, og jeg fatter ikke og begriper ikke hvordan to mennesker kan rote så fælt som det vi gjør! Og ellers så har jeg ryddet før jeg har kunnet ta bilder for å poste og dele det med dere, for å fremstille meg selv som ett ryddig menneske som har alt på stell. Jeg har blitt en stor løgner, og gidder ikke å leve på en løgn lenger! Bare døm meg nord og ned, for jeg fortjener det faktisk! 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

(Badevekten på kjøkkenet tyder på hvor sykt opptatt jeg har blitt av min egen vekt, og veier meg sikkert 4 ganger for dagen)

Slik som dette ser leiligheten ut as we speak, og dette er ikke bare i dag, det ser faktisk utrolig nok ut slik ganske så ofte her hos oss, og leiligheten forfaller under våres latskap og tiltaksløshet. Man skulle ofte trodd at det bodde psykriatiske pasienter her, så mye som vi klarer å rote, men når vi først rydder så går det hurtig unna, og alt er gjort iløpet av en halvtime. Teamwork er vi god på, men også gode på å dra hverandre ned og utsette pleie av hjemmet våres til det ytterste. Dette er den brutale sannheten, og jeg gidder ikke å skjule dette lenger 🙂 

Jeg misliker det åpenheten min har gjort med meg, jeg liker ikke denne følelsen av å føle at jeg må fremstille meg som perfekt, for det er jeg jo overhode ikke, og jeg ønsker med dette å vise at jeg bare er ett menneske, med mange mange feil 🙂

Jeg har lært at om man leter etter feil ved meg, så vil man finne i drøssevis, men om man starter å finne det som er riktig ved meg, så får man seg en overaskelse, hele prosessen min har vist meg at jeg klarer akkurat det jeg ønsker, men det har også ført til at jeg ikke våger å poste bilder av meg selv der jeg er helt ordinær og normal. Jeg må sminke meg for å våge og være åpen her med dere, det er ingen rolle jeg ønsker å være i, jeg ønsker bare å være meg selv, og thats it. 

Denne bloggen er bygd opp på historien min, og jeg akter å tro at de fleste tåler meg også på det dårlige områdene. Det er så mange ting som skal læres nå i det normale livet, så mange plikter og ansvar som jeg aldri før har hatt, og litt rot i hjemmet er mitt minste problem her i verden, det er værre med dette at jeg har ett behov for å fremstå som penere enn det jeg er, for jeg er overhode ingen glansbilde av en dame, jeg har mange arr i ansiktet, og er rød fordi jeg har pælmet innpå alkohol i så mange år, alle mine tenner er rotfylte etter narkotikaen jeg har trøkka inni kroppen min, men all over så er jeg veldig veldig fornøgd med kroppen min.

Kroppen min er usedvanlig, den har gått igjennom kriger på kriger, og jeg sitter her og er en vinner, den har blitt utsatt for de hardeste tingene over så mange år, men er fortsatt sterk og så hardbarka at jeg nesten er litt inponert. Jeg tror ikke mange ville tålt alt min kropp faktisk har klart seg igjennom, og jeg har lært å elske meg selv og respektere meg selv, sminke eller ei 🙂