jeg har lyst å filleriste meg selv for å komme tilbake til meg selv igjen, jeg har lyst å gjøre noe slik at jeg kan stille frem klokka til det skjer. Jeg vet det kommer og at det eneste man kan gjøre er å la ting gå sin gang, men ventetiden er ubehagelig og lang uten rusen. 

Jeg er ikke meg selv i dag, jeg går og bærer på en tomhet i hjertet mitt og en dyp sorg jeg ikke klarer å forklare. Det finnes ingen grunn til sorgen, som ved dødsfall eller alvorlige ting, jeg føler ikke jeg har retten til å føle det slik, og får nesten dårlig sanvittighet og blir ikke klok på meg selv, og jeg tror det hele bunner i savnet etter flukten i rusen min.

Det er ikke slik at jeg oppriktig føler at jeg ønsker meg tilbake, det er jeg for smart til nå, og jeg vet bedre. Men når man har det skikkelig tungt over lang tid så kommer savnet etter pausene rusen en gang ga meg, og jeg innser at dette bare er nok en naturlig del av meg selv. Jeg er en rusmisbruker med alt det innebærer, du kan ta rusen ifra meg men hele meg er formet av den, og det tar meg lang tid å forandre på alle disse automatiske reaksjonene, og akkurat nå føler jeg at noe er borte og at jeg sitter i bunnløs sorg uten årsak, det er forvirrende og frustrerende men det har skjedd småting som jeg ikke har trodd ville gå innover meg, men som tar meg og preger dagen min. 

Jeg forstår ikke hvorfor jeg har dette behovet for å være så forbannet sterk hele tiden, for innerst inne er jeg svak som faen, og om jeg hadde latt være å fokusere på å være så sterk hele tiden så hadde jeg hatt massevis av tid til overs til å behandlet problemet, helt ærlig. Jeg forventer så masse av meg selv, jeg forventer å føle en bestemt ting til en bestemt tid, og blir skuffet når kroppen og hjernen ikke fungerer som forventet, har jeg ikke lært noe som helst om meg selv på denne lange reisen hit? 

Helt ærlig så forstår jeg hvorfor og hvordan akkurat jeg kunne bli en misbruker, for overhode ingen andre hadde orket det presset jeg legger på meg selv. Jeg tror jeg skal kunne ting jeg aldri har gjort før, og det helt uten å feile. Jeg kommer til å feile resten av livet mitt, tusenvis av ganger, så jeg kan ikke banke meg selv opp lenger når jeg ikke når opp til disse patetiske målene jeg setter for meg selv. . . Jeg som alle andre trenger tid når hele livet blir fullstendig forandret på under 1år! Man kan ikke forvente at noen som har rusa seg i 18år fatter livet og har alt på plass med det samme, og da må jeg også slutte å forvente det av meg selv. 

Jeg sitter med ett enormt tomrom i meg selv og har hatt denne følelsen i hele dag, det virker som om ingenting kan forandre akkurat dette i dag, og for første gang tar jeg hensyn til det. Verden er helt forandret rundt meg, og det vil ta tid å komme seg på beina igjen.. jeg har vært en tur i kjelleren, jeg har fått se hvor kort veien er tilbake igjen og jeg likte overhode ikke denne minireprisen på hvordan livet faktisk føltes før jeg endret det. For jeg har jo endret det, jeg har faktisk endret hele fullstendige livet mitt, og jeg kan faktisk ikke forvente av meg selv å tilpasse meg alt på null komma nix lenger, jeg klarer ikke å flytte fjell og ei heller å forandre verden, jeg må akseptere det jeg ikke kan forandre på, og gjøre noe med det jeg kan forandre, nemlig meg selv.