Jeg, jenta med makk i ræva og i full sving døgnet rundt har hatt min første dag rett ut på sofaen, uten en nubbetjangse til å gjøre noe annet en å bare klare å gå på do og tilbake igjen! 

Når det ikke en gang frister å sette seg i bilen og kjøre seg en tur, DA er jeg dårlig da! Men jeg tar det med godt mot, og prøver å tenke positivt, og det værste marerittet er frykten for at også morgendagen og dagen etter skal bli som i dag. Det er så mange ting jeg helst skulle ha gjort, og i dag har jeg faktisk ikke hatt muligheten til å strekke meg for å få gjort noe som helst, og når man står uten valg, ja da er det lettere å forholde seg til denne stillstanden. 

Jeg unner ikke min værste fiende den smerten jeg hadde tidligere i dag, og det var like ille som etter operasjonen, da jeg ble sendt hjem og startet opptreningen. Det føles rett og slett ut som hoften er fullstendig utav ledd, og alt gjør vondt. Så i dag har jeg lagt her rett ut med tv-en på og bare fokusert på tingene jeg faktisk kan gjøre noe med, nemlig det som foregår på nettet 🙂

I morgen kommer det en fotograf så jeg krysser fingrene for at formen er bedre, og at jeg gjør ett bra ansikt som skal klines opp i en av Norges største aviser!

Jeg har fått æren av å lese igjennom denne artikkelen på forhånd, og jeg ble veldig fornøgd og jeg kan virkelig stå inne for det som står der, og jeg gleder meg til at bloggen og historien får litt mer oppmerksomhet og ikke i mine villeste fantasier hadde jeg trodd at jeg ville komme i media med denne lille bloggen min! Dette er så stort at jeg ikke klarer å ta det innover meg før etter at det er publisert, og jeg gleder meg til å se hva som kan komme utav dette her, mer fokus er drømmen min! 

Klaging over ryggen hender når man blir liggende som i dag, men i går fikk jeg noe kastende rett i fleisen, kan man si. Jeg satt og klaga meg over at jeg måtte sitte og støvesuge gulvene her, og rett etterpå kjørte jeg forbi en ung person som er lenket til rullestolen sin for resten av livet, og denne personen falt ned halvparten av den avstanden som jeg falt. Det er så forferdelig tilfeldig, hvem som blir lam og hvem som får leve videre som normalt etter opptrening. Jeg ble faktisk på gråten der jeg kjørte videre, og tok meg selv i å innse hvor jævlig heldig jeg har vært! Det er ikke meningen å klage seg, det er ikke meningen å henge seg oppi alle disse tingene jeg ikke lenger kan gjøre, og jeg skal bli bedre på å se mulighetene mine isteden for begrensningene. Jeg har vært rusmisbruker i alle disse årene, jeg har påført mange stor sorg, og jeg finnes ikke stolt over mye, jeg får lov å leve videre som normalt, mens en ung person falt ned og endte i rullestol for resten av sitt liv. Jeg har igrunn overhode ingenting og klage over og jeg skammer meg nesten. 

Ønsker dere alle en fortreffelig aften videre <3 min kjære har vært på butikken og kom hjem med julebrus og favorittsjokoladen, så nå er det fest i stua! Det hjelper alltid å ha noen som tenker på en, og det føler jeg at jeg har mange av i dag! Masse kjærleik! 

Meld dere gjerne inni gruppa tilbaketillivet på facebook om dere fikk sansen for denne bloggen! Det kommer til å skje masse spennende fremover! Lover.

 

.