Utakknemlig og lite opplyst
Lite kunnskapsrik og lettere utviklingshemmet
Andenebb og rotete blogg
Oppmerksomhetsyk og selvopptatt
Vi bloggere må være tykkhudet for å la være å ta innover oss negative kommentarer, og regelrett mobbing, og jeg føler at jeg klarer å distansere meg ifra kommentarer som er laget bare for å ødelegge, og laget av nett-troll som ikke en gang våger å kommentere med eget navn 🙂
Jeg er 32år gammel, jeg har levd ett langt liv, og har gjennomgått grov mobbing, jeg tar rett og slett ikke til meg kommentarer som sier mer om dem som skriver dem, enn meg. Jeg klarer å takle dette generellt veldig greit, og syns egentlig bare synd på dem som bruker tiden sin på og spre eder og galle ut, uten å tenke seg om, men det er jeg, og tankene mine går til dem som er yngre enn meg, og mer usikre på seg selv, dem som har dårlig selvbilde ifra før, og mottar slike kommentarer på nettet, det er som om vi glemmer å være medmennesker idet vi setter oss ned foran skjermen og klaprer løst på tastaturet, det er som om vi får ut all frustrasjonen over egne liv, igjennom å være regelrett stygg med andre som overhode ikke fortjener det.
Bloggen er viktig for meg, men den er også viktig for mange som leser den! Det har jeg bevis for hver eneste dag, i kommentarer eller henvendelser ifra mennesker som sliter med akkurat det samme som meg, dem søker støtte og råd i vanskelige situasjoner, og dem velger faktisk å nå ut til meg! Ubetydelige meg, rekker dem ut en hånd til, fordi dem opplever en tillit til meg igjennom åpenheten min. Jeg gjør det ufarlig å stikke seg frem, og jeg driter meg gjerne ut for denne saken, om det kan redde ett enkelt menneske ifra denne håpløsheten og tristheten og sorgen vi opplever igjennom livet. Denne kampen min er helt jævlig vanskelig, det er det tøffeste jeg noensinne har gjort! Og det er så jævla viktig å få frem budskapet mitt.
Jeg er gjentagende! Ja det er jeg, fordi det jeg sier er så vanvittig viktig, og jeg krever min plass, og bryr meg rett og slett ikke om disse som bare ikke liker meg. Jeg er for gammel til å bry meg om andres meninger, for dem har aldri ført meg fremover før, så det vil nok aldri heller føre meg noe videre, eller gjøre noe nytte for meg. Jeg biter rett og slett ikke på regelrett mobbing, det har jeg vokst ifra, og er såpass selvsikker blitt at å bli kalt andenebb gjør meg faktisk ingenting.
Noen der ute henger seg oppi definisjonen på denne bloggen, og jeg har da aldri betegnet denne bloggen som noe som helst, annet en min historie om mitt liv, og alle traumene mine som jeg bruker bloggen til å bli kvitt, jeg har da aldri sagt at dette er en blogg bare om rus, og at den har ett fast tema 🙂 dette er en livsstilsblogg, om mitt liv, og min reise, også håper jeg at jeg kan ha positiv påvirkning på dem som velger å lese ordene jeg skriver her. Jeg har aldri sagt at dette er en temablogg og den handler om absolutt alt som jeg bryr meg om, og som driver meg fremover, alle tingene som skjer i hverdagen, alle møtene med de spesielle menneskene rundt meg, og hvordan jeg bygger oppigjen livet mitt etter å ha ødelagt alt rundt meg, det er dette denne bloggen handler om, og det er trist å høre at budskapet mitt ikke når frem, og drukner.
Jeg har valgt å vrenge sjelen min, åpne opp sår offentlig på åpen blogg slik at alle kan lese det, jeg har valgt å vise meg som mest sårbar, men også de gangene jeg er sterkere enn noensinne, jeg er åpen og ærlig, og tror rett og slett at dette er kuren min utav rusen, og ikke minst utav den sosiale angsten som har begrenset meg hele livet, ikke en dag har jeg hatt sosial angst siden jeg startet denne bloggen, og det har mer verdi for meg enn noe annet.
Denne bloggen er hjelp til selvhjelp for meg, den gjør det lettere for meg å entre tilbake til dette samfunnet og bli en ressurs isteden for en byrde, den åpner opp for nye vennskap jeg ikke såg komme, den gir også barna mine en mulighet til å lese historien og aldri vært i tvil om hvor høyt jeg elsker dem, den gir også meg en forsoning med fortiden min, slik at jeg kan gå videre og være ett fritt menneske, som våger og ytre meg, også når jeg står i fare for å bli mislikt.
Jeg er ikke lenger redd, jeg er fri og det er min rettighet. 
