Reklame | Ellos.no

Den siste uka har bloggen eksplodert! Lesertallene mine er større enn noengang og jeg blir overveldet over responsen når uka som har gått har vært ekstra terapautisk for meg. Jeg har åpnet meg om noe som er nærmere for meg enn noe annet, og noe jeg aldri har snakket med en levende sjel om face to face, og selv ruskuratorer over mange år har jeg ikke sluppet inn ang dette. Jeg har klart noe jeg aldri trodde jeg ville klare, og det er å åpne meg om mine egne barn. Jeg har hatt full panikk jeg selv med andres barn, og har alltid følt ett skikkelig ubehag om jeg har bært andres barn eller vært ansvarlig på noen måte, men dette endret seg da jeg sluttet å ruse meg i Desember, og jeg merket med barnet til bestevennina mi, og jeg plutselig bærte babyen hennes uten å få denne panikken over meg, det var som om jeg stolte på meg selv og var helt rolig, og faktisk syns det hele var koselig. Jeg har kommet langt også når det kommer til mine egne to, og det føles ikke så tungt lenger. Etter å ha gått igjennom det gang på gang og plassert litt av episodene jeg sliter med i hodet, og fått tenkt skikkelig igjennom det, og ikke minst delt det med dere! Det føles som byrder bare letter fra skuldrene mine og denne forferdelige skyldfølelsen som har herjet livet mitt er ikke så kraftig til stede lenger. 

• Barna mine kommer alltid til å være ett ømt punkt for meg, og det er det vanskeligste å snakke om, men når jeg har vært så åpen her på blogg er det lettere og også åpne seg for andre in the real life merker jeg. Det er nesten så jeg sitter og gleder meg til å gå til psykologen neste gang, fordi jeg selv føler jeg har gjort store fremskritt når det kommer til disse tingene som har holdt meg bundet så lenge. Jeg har følt så mye skam i det at det er min feil at barna måtte flytte ifra meg, og måten det ble gjort på. Jeg føler også intens skam over at jeg i tiden etterpå ble for alvor en narkoman som bare tenkte på meg selv og å ruse bort sorgene mine. Det forundrer meg at jeg i hele denne perioden faktisk var på hyppige besøk hos barna mine, og faktisk var rusfri på disse samværene. Og i begynnelsen var jeg der en gang i uka, for så en gang i mnd osv. Jeg klarte å være rasjonell nok i hodet og klare dette på tross av det katastrofale livet jeg hadde her hjemme. Jeg føler at jeg har satt barna mine først helt ifra første stund, og selvom det var helt jævli vanskelig støttet jeg fosterfamiliene når barna sa dem ønsket å være med meg eller gråt når jeg gikk ifra dem. Jeg tenkte hele tiden at jeg skulle gjøre denne situasjonen bedre for dem, og ikke værre på tross mine egne egoistiske tanker om å ta dem med meg og springe. Denne tiden kommer alltid til å være vond og tenke på, men etterhvert nå som jeg jobber meg igjennom disse traumene så er dem ikke så farlige lenger, og det er enklere å forholde seg til dem. Jeg kan ikke forandre det som har skjedd men jeg kan gjøre fremtiden bedre ved å tilgi meg selv og gå videre. Kontakten mellom meg og barna mine er unik og etter 12år så har vi fortsatt dette særegne forholdet til hverandre, og jeg tror at blodsbånd betyr noe helt spesielt som aldri kan brytes. Jeg gleder meg stort til å se dem igjen, da det er evig lenge siden sist på grunn av denne pandemien som har herjet verden. Jeg savner dem sårt men det er godt å ha kontakt igjennom Snapchat og at jeg får fulgt med på dem på tross av avstanden. En gang mamma, alltid mamma!

  adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals