Den siste tiden har tatt det beste utav meg og jeg er konstant sliten og trøtt uten noen grunn. Konsentrasjonen min er dårligere en normalt og jeg er ikke tilstede på samme måte som før, jeg merker at jeg har dårligere netter og at ting som engasjerer meg til vanlig blir meningsløse, hele meg er flat og jeg eksisterer bare uten å leve. Til vanlig nyter jeg hverdagen og alt jeg er så heldig og få lov og drive med, men nå er alt bare ett ork og jeg har innsett at jeg rett og slett er utbrent.
Jeg har lurt på om jeg er deprimert og at det er derfor livsgnisten min på en måte brenner ut rett foran øynene mine, men kom over en videosnutt i går der dem beskrev utbrenthet, og jeg kjente meg igjen på alle punkt. Jeg er selvbevisst og lytter til kroppen, og har sett dette komme lenge! Jeg brenner alltid lyset i begge ender, men disse periodene er heldigvis ikke så lange og jeg gleder meg til å finne tilbake til denne lysten på å gjøre ting og oppleve på samme måte som før. Jeg er glad det er helg!
Min kjære har fullført sin andre uke i ny jobb, og han har mye lengre arbeidsdager nå enn før, og jeg er mye aleine i ukene. Jeg har mine begrensninger med ryggen og det er mange ting jeg ikke kan gjøre nå når det er kaldt ute og ryggen svikter meg, frustrasjonen over ting jeg burde ha gjort, og alt jeg ikke får gjort noe med er konstant tilstede i hverdagen, og småting blir stående overalt som er så lette å få gjort når man er to i huset. Jeg gleder meg til å ha han hjemme i helgen, og prøve å hente meg litt innigjen.
Jeg har hjulpet pappa og kjøpe inn litt julegaver i dag, og har levert ut en kasse med boller til folket. Nå sitter jeg og er totalt utslitt helt uten grunn og med en verkende kropp som en sytepave! Egentlig har jeg overhode ingenting og klage over, ting kunne vært så mye værre, men akkurat nå er jeg relativt negativ her jeg sitter. Jeg satser på at helgen blir bra og at disse småtingene kan gjøres og få ting utav verden. Jeg savner å føle meg nyttig, og drømmer meg tilbake til energien jeg hadde før og ikke minst kroppen jeg hadde før.
Jeg tror helt seriøst at noe er etter meg, at denne prosessen med å igjennomgå fortiden min bringer frem ting jeg sikkert ikke skal gå innpå. Jeg våknet klissvåt i sengen, sittende i panikk og hørte at mamma gikk på jobb, og klarte å hente meg innigjen og forstå at det bare var en drøm. Jeg måtte bytte alle klærne for ikke å fryse ihjel, etter å ha vært vitne til ett mord og alt var så virkelig.
I denne drømmen fikk jeg alt med meg, jeg ringte politiet og alt. Noen tok med seg noen jeg tydeligvis hadde ett nært forhold til ned på ei kai med tvang og skulle kaste han på sjøen, jeg sprang etter og gjemte meg der, og på enden av drømmen så kom denne skikkelsen tilbake bak meg, og gleden var så stor. Det eneste jeg kan forstå er at denne skikkelsen var Sebastian, men i mine drømmer ligner menneskene ikke på disse i virkeligheten noen ganger. Jeg har altså vært vitne til mord, og i går drømte jeg at jeg hadde blogget om sprekken jeg hadde men ikke fortalt vesentlige mennesker i livet om at jeg hadde sprukket på amfetaminen. I drømmeland der går virkelig alt an!
Jeg blir fortalt at disse drømmene vil roe seg ned og bli færre av, og jeg må ærlig innrømme at jeg gleder meg til dette. Jeg har alltid drømt vilt men jeg trodde det var rusen som ga meg disse ville opplevelsene også om natten, jeg trodde det ville gå over når livet roet seg ned og alt var på stell, men nå virker det som det bare blir enda værre! Det er nesten så jeg lurer på hva disse drømmene betyr noen ganger, de er så ekte og jeg våkner i en så stor panikk at det går lenge før jeg innser hvor jeg er og at jeg er trygg i min egen seng.
jeg er mest av alt takknemlig for at jeg nå kan gå tilbake til mitt normale liv, rister av meg nattens drama og går videre, uten å måtte gå på avhør i en mordetterforskning. Det er snart helg folkens!
Denne reisen her er jeg villig til å ta! Jeg mener det, for første gang gikk det plutselig opp for meg at jeg faktisk er villig til å bite i meg alt som vil komme, både oppturer og nedturer er jeg villig til å ta, fordi dette er så viktig for meg. Det er rusfrihet eller død, og for alvor så ser jeg det.
Det er sikkert ikke slik at jeg vil dø rett om viss jeg tar meg en eneste øl, jeg ville sikkert klart å tatt meg en fyllefest etter gammelt og kosa meg den ene kvelden, men jeg ville mistet sjelen min og det jeg tror på, jeg vet at veien er kort til døden om jeg fortsetter, og nå har jeg ett valg. Jeg velger å være edru i dag, selvom ølsalget er åpent og jeg helt sikkert ville vært hjertelig velkommen tilbake til miljøet, dem ville forstått at dette med rusfrihet bare var en periode i livet jeg måtte igjennom, for å ettervende tilbake til dem som jeg føler meg trygg med og som har vært min familie hele mitt voksne liv. Det er klart jeg ville klart det, jeg har klart alt før, men jeg ville mistet det eneste ene jeg faktisk tror på, og jeg ville hatet meg selv for resten av livet fordi jeg enda en gang sviktet meg selv.
Jeg har vært edru før jeg! Mange ganger har jeg hatt pauser i lengre perioder der jeg har satt tøyler på meg selv og roet ned i perioder for å få fokuset bort på mitt misbruk, for etterhvert så glemmer menneskene rundt deg svakheten din så lenge du viser deg edru over en periode, så er alt glemt. Flere ganger har jeg sluttet med rusen, jeg har gått ifra å være sprøytenarkoman til å drikke enorme mengder alkohol for å dempe suget etter noe sterkere, INGEN satte spørsmålstegn ved det! For jeg hadde jo kuttet sprøyta, det var jo det som var hovedproblemet i mitt liv. Jeg var kjempeflink! Kjempegod var jeg til å lyge og bortforklare misbruket mitt, jeg var da ingen alkis! Jeg ble bare full og sikkert fullere enn de fleste andre rundt meg, men etter en uke så var alt glemt igjen, og jeg kunne atter en gang vise meg drita full i full offentlighet, og det var helt ok!
Jeg husker det første julebordet jeg har vært på, og det var i regi av kiwi. Vi kosa oss hele kvelden med skyting på bane og fest etterpå, og jeg holdt meg i tøylene for alt det var verdt! Jeg tror jeg drakk 1 6-pac den kvelden sammen med gjengen, og når festen var over for deres del, hadde jeg overhode ikke fått nok. Jeg måtte jo passe på fasade skal vite! Så jeg fikk noen til å kjøre meg på nach der jeg virkelig fikk drukket meg selv under bordet, for 1 6-pac var aldri nok.
Problemet mitt har aldri vært å slutte å drikke, for det har jeg prøvd for både kjærester, foreldrene mine og ikke minst barna mine. Jeg har vært som ett dyr i bur i periodene uten alkoholen og har druknet meg i oppgaver som å gjennomføre skolen, pusset opp og funnet prosjekter som skulle holde rusmisbrukeren i sjakk, og med en gang det har roet seg ned og folk rundt meg har begynt å bli fornøgde, har jeg falt helt utenfor igjen, og gjerne vært utenfor i mange år. Det er undertrykkede følelser, man er på evig jakt etter rusen som er din medisin, man får aldri nok av den og den er din største kjærlighet, du kan unngå den i lange perioder, men den er det eneste du klarer å tenke på, og å slutte å ruse seg er ingen sak for en misbruker, det er dette med å ikke starte igjen som er problemet.
På tross av alle nedturene som livet vil bringe meg, er jeg for første gang helt klar for å ta disse kampene. Jeg er glad i livet, det gir meg det rusen en gang ga meg, jeg har fylt dette tomrommet med ting som aldri betydde noe for meg før. Jeg er med ett hel igjen, og behøver ikke å døyve smertene lenger, dem behandler jeg og bearbeider jeg hver eneste dag, jeg velger livet uten angsten over hva man har gjort eller sagt, jeg velger rutiner og livslyst. Jeg velger kjærligheten for andre mennesker som jeg aldri har hatt plass til før nå, og jeg velger rusfriheten hver eneste dag jeg har på denne kloden.
Sladderen florerer i små samfunn, og når media går ut med at barn i en liten barnehage opplever utbrudd av smitte, og at bare nærkontaktene til barna blir satt i karantene, mens nærkontakter av disse nærkontaktene kan gå fritt rundt uten å teste seg skaper det furore i ett lite samfunn. Sladderen går såpass langt at flere føler seg krenket og baksnakket, og i ei lita bygd så kjenner man slikt ekstra på kroppen. Jeg må si at jeg ble inponert over dem som velger å stå åpent ut og si at det er barnet deres som er en av de smittede og jeg føler på mange måter at disse tar brodden av det, for hvor morro er det å spre sladder om mennesker når man vet hele sannheten? Det er ikke like spennende å snakke bak ryggen til folk når noen velger og åpent og ærlig gå ut og hindre slike bygdedyr i aksjon. Det er ikke vanlig her vi bor og stå åpent frem med ting, informere om tingene som kansje ikke er så hyggelige og prate om, man skal helst ikke stikke seg ut og være anderledes, og heller bare smelte inni mengden, jeg heier alltid på mennesker som står frem med hevet hodet og prøver å gjør noe med urettferdigheten når det skjer!
Å få covid-19 nå er nesten som å få en pest eller annen smittsom sykdom, der man føler på denne stigmatiseringen med en gang, det er slik at jeg virkelig gruer meg om jeg en dag sitter der og er smittet av dette viruset, å sitte der og nesten føle seg skitten og utstøtt kan faktisk ikke være noe særlig, og jeg oppfordrer alle til å tenke seg om når man sprer slike rykter og snakker negativt om disse stakkars menneskene som har vært uheldige og bli smittet av ett virus som herjer hele verden.
ALLE kan få dette, dem som har fått det har overhode ikke gjort noen feil, mange hundre tusenvis av mennesker har hatt eller vil få dette viruset! Tenk dere om før dere kaster stein i glasshus! Ta heller vare på hverandre igjennom å holde avstanden til menneskene rundt deg, vis respekt igjennom å vise omtanke og kjærlighet igjennom noe annet enn klemmer og fysisk kontakt, dette gir faktisk oss muligheten til å utforske andre måter å vise medmenneskeligheten på, og jeg tenker at vi burde ta dette som en utfordring!
Jeg kjenner det rasler i sjelen min når jeg ser hvor lite empati vi viser hverandre, og hvor lett det er for oss og dømme hardere når ting ikke angår oss selv. Tenk om du selv satt i denne situasjonen?
Da er jeg ferdig med podcasten og sjekker av også dette av denne listen over ting jeg aldri før har gjort, og det ble en merkelig opplevelse! Idet jeg hører min egen stemme så faller jeg helt ut og jeg tror dette er noe jeg aldri helt vil bli vant med. Jeg hater å høre min egen stemme, og når man gjør slike ting hører man stemmen sin når man prater, og hjernen klarer ikke helt å koble, og man stopper nesten opp og snakke i ren refleks fordi det er det man er vant med når andre prater til deg. Jeg blir nok ingen stor radiostemme men håper på at budskapet mitt skinte igjennom uproffesjonaliteten min! En ny opplevelse og ett veldig spennende prosjekt!
Dette føyer seg inni en av disse tingene jeg ønsker å gjøre nå før jul, og er en del av denne pakka der jeg tar jula tilbake og gjør den fin, for meg og alle andre rundt meg. Min drøm er å gi andre disse tingene jeg forbinder julen med, og gleden var stor da jeg oppdaget at frelsersarmeen skal holde åpent her på juleaften alikevel. Jeg kjenner jeg brenner i sjelen for denne høytiden som har vært dyster og mørk for også meg selv, og jeg ønsker og yte til ekstra i denne perioden. Dette blir spennende og veldig veldig givende!
Når jeg er med på slike ting blir perspektivet litt større, det er litt utenom min normal og den vanlige hverdagen min, jeg når ut til flere ører og det finnes en makt i ordene mine, jeg håper at jeg fremstår som jeg ønsker det, og at rusproblematikken min blekner litt i budskapet, for det er det som er viktig i bunn og grunn. En dag ønsker jeg kansje ikke å bli forbundet med labelen jeg nå har på meg og bærer rundt med stolthet, en dag ønsker jeg kansje ikke å bli forbundet med rus og angst, nå har jeg skutt meg litt selv i foten ved å være så åpen og ærlig, og ønsker også å jobbe med dette videre, for akkurat nå er det greit for meg å være åpen og ærlig, og det hjelper meg videre i denne prosessen. Jeg håper at jeg blir husket for den jeg er i dag, og ikke for fortiden min som alltid vil være der som en byrde. En dag vil jeg være frisk nok til å si at jeg har lagt alt bak meg, men akkurat nå behøver jeg og bli hørt for det viktige jeg har på hjertet mitt.
Mennesker som henne gjør tilværelsen enkel og leve, og man skal lete lenge etter å finne ett fyrverkeri av ideer og lys! Jeg er glad jeg møtte henne på forunderlige vis og at vi skal samarbeide sammen videre for å spre budskapet. Samfunnet behøver slike som henne, det er slike som henne som gir meg troen på menneskeheten og medmenneskeligheten! Heia Sølvi!
Alle mulighetene som åpner seg opp for meg og alt jeg får lov å være en del av nå er bare helt fantastisk! Dette er ting som var helt fjerne for meg i det «andre» livet mitt, ting jeg bare kunne drømme om skjer faktisk, det viser seg stadig at åpenhet og ærligheten varer lengst og at om man legger seg flat og er ydmyk så finner man forståelse og tilgivelse også der man aldri hadde trodd man ville finne den. I dag skal vi ut og spre håp og lys!
Det skjer forandringer i meg, også når det kommer til slike ting. I dag skal jeg være med på en podcast for første gang, og jeg aner ikke hva dette er eller hva det går ut på en gang, og jeg gruer meg ikke! Jeg sitter ikke her og tenker over alt som kan gå feil, og krisetenker absolutt alt som jeg ville gjort før, jeg har på mange måter sluttet å fore angsten min, og hopper like gjerne i ting en å sitte og gruble ting ihjel, for så og la være å være med. Jeg er en som gjør ting isteden for å sitte og snakke om det, og jeg tror dette har fått meg frem her i livet.
Målet er å lyse opp en tid som ellers er ganske så mørk, gi håpet til noen som fortjener det og behøver det, og vise at alt er mulig så lenge man ikke gir opp! Alt er verdt det i sluttenden og i går hørte jeg en setning som ga inntrykk. Jeg er ikke superkristen men har min barnetro, og jeg fant ett lite lys og ett håp i denne setningen som jeg ønsker og dele videre med dere! «Gud gjør ingen feil» vi er som vi er, og alle har en hensikt her på jorden, vi alle er født for en grunn og lever her for å gjøre noe, det er en mening med alt, selvom vi ikke alltid ser den, i lengden vil alt gi mening.
Jeg føler meg skikkelig slem når jeg skriver dette her, men vet dere den følelsen der du virkelig ikke har det bra og bare føler på kaoset innvendig? Du har null kontroll på noe og føler deg bare dritt? Også kommer noen andre og forteller om sitt kaos og det høres værre ut enn det du sitter og kjenner på?
Flere ganger har jeg opplevd denne lettelsen, der jeg vurderer min egen situasjon og ser at ting kunne vært så mye værre, at jeg selv egentlig ikke har det så ille som jeg trodde før jeg møtte noen som følte på enda større kaos en meg selv. Man blir på en måte lettere av å høre at man ikke er aleine om å slite med denne raslingen i sjelen og å aldri finne roen til å slå seg ned. Det er befriende og høre om andres problemer, fordi da kan man glemme sine egne for noen minutter, og man innser at i bunn og grunn har man det egentlig greit…
som når du raser innvendig og endelig eksploderer i raseri og sinne, du får en eksplosjon og en reaksjon som har lagt i kortene lenge, men du har bare ikke fått den siste dråpen til å få begeret til å renne over, og etter eksplosjonen føler man seg fri igjen, som om alt bare er borte og ikke tynger deg lenger. Det er klimax etter lang tid med press og kroppens villrede. . Det er ett resultat av at man har holdt ting inne for lenge, og plutselig er alt der ute og du er med ett fri..
Å nå disse øyeblikkene, der alt bare rakner, der man banner og steiker og føler på fullstendig kaos, hele verden bare går under rett foran øynene dine, alt kommer ut i enten tårer eller store og høye ord man ellers holder seg for god til å si høyt, og etterpå føler man seg fullstendig tom, likegyldig på mange måter men også lettet over at trykket innvendig plutselig og på magisk vis er borte. Slik er det for meg noen ganger og høre at andre har det værre en meg selv, og jeg føler meg en smule slem som sier dette høyt! Noen ganger hjelper det at jeg ikke har det værst, at jeg ikke er mest skadet, at jeg ikke er foralltid ødelagt og at det er en ende på problemene, etterhvert blir man lappet sammen, man kan begynne å leges igjen, men først må man forstå fortiden og hvem man egentlig er. . Det føles godt at noen har det værre en deg selv, og det føles godt å ikke være aleine om å ha det vondt, man tar på mange måter bort brodden av smerten når man kan dele den med noen andre.
Det finnes en millioner veier inni rusen og hver enkelt av oss bærer med oss en unik historie, og på samme måte finnes det en millioner veier utav den. Det er komplisert og ingen fasit og magisk formel eller en kur for den del, veien er hard og lang og mange gir opp! Og jeg forstår dette så inderlig godt.
Dette er ingen konkurranse om hvem som har det værst eller hvem som har rusa seg hardest eller mest, og jeg har mange ganger fått kommentarer på at vi rusavhengige virker å konkurrere om hvem som er værst iblandt oss. Jeg vil tørre og påstå at det heller er tvert imot, jeg kunne ønske at min historie var en rosenrød solskinnshistorie jeg var stolt over, det finnes ingenting i fortiden min som jeg bærer med lett hjerte, og det kravler faktisk under huden min hver gang jeg sier høyt at jeg er en narkoman. Det sitter langt inne og det er kort tid siden jeg klarte å innfinne meg med at jeg er rusavhengig, fordi det er så stigmatisert der ute og jeg føler meg svakere og som ett dårligere menneske med en gang jeg innrømmer det høyt. Det siste man ønsker er jo å møte noen for første gang, og si høyt at man er en narkoman, det betegner deg som menneske med en gang du sier det høyt og preger også førsteinntrykket til mennesket du møter, du får en label på deg uansett hvor mye man nekter for dette, og mennesker flest er mer dømmende enn vi liker og ta innover oss. Vi mennesker dømmer hverandre. Punktum!
Jeg har funnet min vei utav rusen etter 18år med rusmisbruk, jeg har gjort alle feilene man kan gjøre og rota det skikkelig til for meg selv, jeg har gått på smell etter smell og har gjort feil som vil prege resten av livet mitt, og fikk livet i gave da jeg falt ned og knakk ryggen rett av og stod i fare for å dø av blodsykdommen som ble oppdaget. Jeg måtte lære på den harde måten, bokstavelig talt! Men jeg kunne gjort som alltid og bare børstet det av meg, skrevet meg ut etter å ha frisknet opp etter operasjon og fortsatt i det mønsteret jeg alltid har gjort. Jeg måtte ta ett skikkelig oppgjør med meg selv, og jeg måtte bli skikkelig forbannet på meg selv og min egen rus før jeg innsåg alvoret, jeg måtte for første gang i mitt liv legge ansvaret for min rus der den burde vært hele veien, nemlig hos meg selv, og opplevde å få rusen helt oppi halsen. Jeg måtte først stå fullstendig ansvarlig for alle mine tåpelige valg igjennom 18år med rusen før jeg innsåg galskapen og at jeg sakte tok mitt eget liv. Det var ingen andre å skylde på og jeg opplevde for første gang i mitt liv og hate rusen og meg selv for å ha latt den kontrollere meg og min rolle her i verden.
Jeg er ikke bare Monica som er rusavhengig, jeg er en datter, forlovede, venn og bekjent, men aller først så er jeg en mor! Når de to perfekte barna mine ikke var nok til å få meg til å slutte å ruse meg, på tross av den store kjærligheten bare en mor kan føle og kjenne seg igjen i, så sier det litt om hvor sterk denne kraften i en avhengig er, det sier litt om hva som skal til for å slutte å ruse seg. Det er ikke gjort på en dag, og det hjelper ikke å ta ifra mennesker rusen, sette dem på antabus eller bure dem inne, dem må gjøre det for seg selv og fordi dem har ett indre ønske, ett ekte ønske om å endre livet sitt. Det nytter ikke med tvangsinnleggelse, det funker bare for å redde livet til mennesker, for den lille perioden du kan ha dem på tvang. Det nytter ikke å reise rundt og prøve å omvende mennesker som ikke ønsker det, og min historie nytter ikke for mennesker som ikke er mottagelig for å slutte, eller endre livet sitt.
Jeg måtte stå i reell fare for å dø, før jeg innsåg at jeg har lyst og leve. Det må noe kraftig til, der du ser konsekvensene av rusen din før du innser hvor blind du har vært. Det nytter ikke å fortelle en rusavhengig at du har vært i kjelleren og at dem må slutte å ruse seg for å unngå og ende opp som deg. . . Det har aldri fungert for meg å høre at andre vet hvordan jeg skal leve livet mitt, og hver gang noen ba meg om å slutte å ruse meg gikk det bare en jævel i meg som gjor at jeg bare drakk enda mer. Man må i kjelleren, og gjerne i kjelleren nedenfor kjelleren før man innser hva man holder på å miste.
Alle må finne sin vei ut, og plukke ut det som funker for dem. Ingen har noen fasit på dette livet, eller hva som er rett og galt, samme med rusfriheten, du må gjøre den til din egen, gjøre det på grunn av dine grunner, og leve slik livet fungerer for deg selv. Livet er ett puslespill som blir til mens du legger det, bit for bit begynner det å gi mening og ett fullt og helt bilde.
Ofte igjennom dette året vi snart er ferdige med har jeg opplevd å stå i situasjoner der jeg ikke har ant hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle håndtere det på best mulig måte, og jeg tror veldig veldig mange andre står i samme situasjonene. Når man har rusa seg i mange år har man null kontroll, null kontroll over ting «normale» mennesker alltid har håndtert og tatt som en selvfølge, det er slike ting som er en del av dette voksenlivet som jeg og veldig mange andre går glipp av på grunn av livsstilen våres.
Vi blir gjerne sendt til nav for økonomisk bistand og akutthjelp, vi får noen søknadsskjema som er endeløse der dem ber oss om informasjon vi ikke en gang aner hva er for noe, foruten våres egne navn og kansje personnummeret våres, vi blir bedt om å føre opp alle utgifter, alle inntekter og hva vi trenger hjelp til, og mange av oss aner faktisk ikke hva vi trenger, eller hva utfordringene våres er, og jeg har faktisk møtt mennesker som ikke en gang aner hva ett «normalt» hjem inneholder av møbler og inventar, alikevel blir det tatt som en selvfølge at vi skal klare alt dette uten å ha gjort det før. Jeg kritiserer aldri systemet av prinsipp, men er det ikke mulig og gjøre dette lettere for mennesker som sliter ifra før? For jeg vet selv hvilken tortur det var for meg å i det hele tatt møte opp på ett offentlig kontor, og utsatte og avlyste timene mine etterhvert, jeg hadde fullstendig angsten i halsen hver gang jeg entret døren der, og tankene mine vandrer til hvor mye lettere dette hadde vært om jeg hadde med meg ett menneske som kjente meg, og som kunne være på min side i saken, som visste om rettighetene mine, og som kunne geleidet meg igjennom disse lange søknadene som like godt kunne vært skrevet på gresk.
Det er kompliserte saker som omhandler alle aspekter i livet, hvert enkelt menneske har sikkert 10 forskjellige utfordringer, og dermed 10 forskjellige instanser og forholde seg til, man blir nødt og fortelle den lange og kompliserte historien sin til de 10 forskjellige instansene, og sikkert 10 ganger på hver instans til 10 forskjellige mennesker, det blir en del ganger, og jeg forstår at man gir opp! Om man lager ett tankekart over alle aspektene i ett menneskes liv, og problemstillingene, og ganger dette med alle gangene man må purre på systemet for å få saken sin igjennom, så kjenner jeg at pusten går utav meg, og jeg er EDRU!
Dette året her har jeg viet til dem jeg bryr meg om, og har brukt min egenerfaring og kompetanse til å lette hverdagen for mange. Når man sitter i rusen og bare ser problemet er det vanskelig å finne enkle løsninger, og disse ser jeg og tar tak i. Jeg kunne virkelig ønsket at jeg hadde ett slikt menneske den gangen jeg slet som værst, og tenker at dette er noe man må fokusere på fremover! Det finnes mye støtte og hjelp i rusteam og psykisk helseteam, men alt kan bli bedre! Det er så mye rot der ute! Ett virvar av problemer, og jeg forstår så inderlig godt hvor mye mot det skal til, for å fikse opp! Selvom det er det eneste man ønsker seg, så klarer man ikke det når alt bare er kaos. Vi trenger rett og slett noen som rydder opp, slik at vi kan fokusere på problemet som er størst av alt, nemlig oss selv og å bli frisk igjen.
Mange av disse problemene utløser store eksplosjoner iblandt folket. Det fører til at mennesker eksploderer på NAV-kontorene og det som egentlig er frustrasjon kommer ut i sinne og raseri imot systemet som egentlig bare prøver å hjelpe. Vi kan ikke la det gå så langt! Vi må finne en løsning slik at menneskene ikke blir så frustrerte at dem går av skaftet over små bagateller man kunne ha fikset for lenge siden. Det er viktig at når man fastsetter en avtale, så holder man den! Sier en at man skal ordne noe, så gjør man faktisk det, og dette må gå begge veier.
Jeg ser en ekkel utvikling som jeg ønsker å gjøre noe med. Fine gode mennesker føler seg misforstått og lite respektert når dem ytrer meningene sine til systemet. I en kaotisk hverdag skal det lite til for å velte lasset, og små bagateller kan føre til ekstreme følelser. Jeg stemmer for en endring for mennesker som sliter, vi må gjøre det lettere og sortere problemer og finne løsninger som fungerer i lengden. Brukerene må bli hørt og føle på at dem blir møtt med respekt, og dette går selvsagt begge veier!
I denne rusfrie tilværelsen står jeg plutselig med situasjoner der jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, eller hva gangen i tingene er. Jeg tenker at når jeg ikke klarer å finne utav ting, og må gå igjennom en svær papirmølle for å nå igjennom, så ville jeg nok aldri tatt den runden når jeg var i rusen. Om noen bare hadde ryddet opp, organisert for meg og gitt meg løsninger som fungerte, så hadde rusen kansje ikke vært så lukrativ lenger, og jeg hadde muligens funnet freden i meg selv lenge før. Det skal så lite til! Og jeg er glad for at jeg kan være en av de rydderene som jeg snakker om!
jeg føler meg treig og seig i både kroppen og i hodet, alt går i sirup og jeg fungerer ikke som normalt. Jeg får gjort det mest nødvendige, og alt annet må bare vente, for mentalt er jeg ikke der jeg ønsker å være. Jeg har vært hos psykolog, og også han mener at det ikke ligger noen alvorlig diagnose i bakgrunnen og lurer, ruskuratoren min igjennom mange år mente det samme, at bare jeg kuttet rusen så ville jeg bli frisk. På mange måter er det betryggende men lite oppklarende, og jeg kunne ønske jeg hadde noe håndfast og forholde meg til, for slik som med traumene er det ubehagelig at det plutselig kan komme kastet på meg og ødelegge alt jeg har bygd opp over så lang tid. Når den psykiske helsen ikke er på topp, og man alltid føler at man mangler noe, så kan man ikke kjenne på ekte lykke heller.
Psykologen min mener at disse traumene mine er reell frykt, som er normalt med oss mennesker, at anfallene jeg opplever er vanlige reaksjoner etter voldelige forhold. Det vil si at det hele startet med traume, og etterhvert som jeg blir utsatt for dette så blir reaksjonene mindre og lettere og håndtere, og noe jeg etterhvert kan leve med. Å få det innenfor tåleransevinduet mitt blir utfordringen, det vil si at jeg kommer til ett punkt der jeg ikke mister helt fatningen og går helt inni anfallet når jeg blir utsatt for dette, at jeg klarer å forholde meg rolig og klarer å leve videre etter disse hendelsene fort nok, til at det ikke påvirker livet mitt i den grad det gjør i dag. Det er komplisert ubehagelig og vondt og føle seg svak, men jeg har fordelen i at jeg vet hva som trigger det, og jeg vil tørre å påstå at jeg har rett til å føle det slik.
Jeg spøkte med psykologen i dag da han mente at jeg bare hadde en diagnose rundt rus, og at denne diagnosen blir slettet 1år etter ruskutt, jeg sa jeg ønsket meg en kul diagnose, ikke en diagnose om ødelagt barndom eller traumer, bare en diagnose som høres kult ut, det hele var bare en spøk mellom meg og psykologen min. Hehe.
Videre i dag er planen som alltid og ha gruppe, som alltid på onsdager, og jeg kjenner at jeg behøver den en gang i uka. Det er noe som mangler uten den, og akkurat nå klarer jeg ikke helt å forestille meg livet uten, selvom den er ganske så fersk og ny denne gruppa våres. Aldri hadde jeg trodd at livet ville ta en slik vending, og da er det viktig for meg å ha mennesker rundt meg som vet hva dem snakker om og som kan relatere seg til det jeg går igjennom. Ingen andre kan forstå på kaoset jeg ofte føler på bedre en disse som faktisk har kjent på dette selv, og jeg får mye mer utav å dele til mennesker jeg vet, vet 🙂
