I dag sliter jeg virkelig, er jeg virkelig så vanskelig å elske?

Hele dagen i dag har bare vært deprimerende og jeg har vært nedfor og tung. Det er vanskelig å fokusere, og alt blir ett stort ork. Jeg orker ikke en gang å gå ned for å dusje, og jeg merker for første gang tunge tanker om motivasjonen fremover, som er så viktig for meg. Det er første gang jeg setter spørsmålstegn ved om det er verdt alt dette styret, og det er skremmende at noen faktisk kan få frem slike tanker hos meg! Jeg kjenner jeg blir så såret av enkelte mennesker at jeg har lyst å gråte her jeg ligger. Det er ikke meningen og virke som ett offer for noe som helst, og jeg skylder ikke alt på alle rundt meg. Jeg leter ikke etter noen å skylde på, for slik er jeg absolutt ikke. Men det er noen som får frem de værste tankene inni meg, både av sinne og en ufattelig sorg. Hjertet mitt er knust rett og slett, og jeg bare må få det ut.

livet er ikke rosenrødt for oss her i stua, vi begge har en drittdag rett og slett. Det har skjedd mange ting i dag som bare har gjort dagen enda værre og jeg håper virkelig det ikke skjer flere ting, da frykter jeg for depresjon. Jeg tenker kansje nedtrappingen gjør meg mer sårbar og nærtagende men det får da være grenser for hva ett menneske skal måtte tåle?

Jeg begynner å vurdere om det jeg gjør virkelig nytter, om det er noe poeng i å kjempe så hardt når det ikke blir sett? Det blir jo tydeligvis ikke sett hos noen av dem som er viktigst. Det er som om det er det samme for dem om jeg går tilbake til den ekle alkisen jeg var før, og jeg har en ekkel følelse av at dem faktisk bare hadde humret, og fått tydelig frem at dem egentlig bare hadde ventet på at jeg ville smelle igjen, at det bare var forventet av meg å sprekke og drite meg ut som alltid. Det er som om det er liten tro der ute på meg, som faktisk folk bare sender dritt i min retning for å teste meg, som en ekkel lek og ett sykt spill. Det funker ikke på meg, det er ikke slik at jeg frykter jeg sprekker, langt derifra men jeg blir jævli såret og lei meg. Jeg trodde jeg var verdt mer, og dette er ikke ett stakkars-meg-innlegg, der jeg spiller offer og trenger oppmerksomhet. Jeg bruker ikke å si ifra når jeg har det vondt, dere kan spørre alle som kjenner meg ifra før! Jeg bruker alltid å bare bite det i meg, være stille og gråte for meg selv. Men nå velger jeg å forklare hvordan jeg føler meg, hvordan ting påvirker meg, og prøver å forstå at det er akkurat denne oppførselen som har ødelagt hele livet mitt.

Det føles som jeg har gått i en evig sirkel av dårlig innflytelse og nedtråkking av meg, for jeg har opplevd det overalt jeg har gått. Det har helt sikkert mye med min egen oppførsel å gjøre, og jeg har sikkert fortjent mye av den dritten jeg har fått. Jeg er absolutt ikke en engel selv, heller en jævel når jeg drikker. Men jeg føler jeg absolutt ikke fortjener dette akkurat nå, når jeg prøver å kjempe for mitt eget liv, helse og for alle andre jeg tror på. Ikke en gang det jeg gjør for andre blir satt pris på av menneskene jeg nesten forventet skulle støtte meg, jeg får tilogmed høre at jeg ikke har gjort en dritt for noen. Ikke har gjort en nytte for meg, og at jeg snart vil sprekke igjen som alltid. Jeg tenker dette bare er ondskap satt i system. Ett system som bevisst ønsker meg vondt, og at jeg faktisk skal sprekke igjen. Men vet dere hva som skjer om jeg sprekker? Jo da lever jeg heller ikke mer, så det er bare å pushe meg så mye dere vil, og prøve å gjøre dagene mine værre og værre, men da skal dere også vite at dere får ett liv på samvittigheten. Tar jeg meg en fest til så vil jeg få indre blødninger av blodet som dreper seg selv, kroppen min ville ikke tålt en fest til, og det har jeg fått klar beskjed om! Om dere ikke fatter alvoret nå, så har dere ett stort problem med dere selv. Så om dere fortsatt vil ødelegge dagene mine med negativiteten deres, så bring it on! Da vet jeg at dere faktisk ønsker meg død, da ønsker dere at jeg skal sprekke og miste livet mitt, og da vet jeg hvor jeg har dere. Så BRING IT ON!

I dag har bloggen vært preget av negative tanker og følelser, men jeg har ingen annen måte å få det ut på, det har blitt min terapi dette her, og det funker for å sortere og kaste ut tanker som ville ødelagt meg og råtnet meg bort. Jeg unner ingen å ha det slik jeg har det akkurat nå, for det er virkelig ingen god følelse å ligge her og føle seg så lite elsket.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *